DET GÅR LITT NED. OGSÅ GÅR DET LITT OPP IGJEN. OGSÅ GÅR DET NED. OGSÅ FINNER JEG UT AT JEG HAR SKREVET ALT I CAPS LOCK men gidder ikke gjøre noe med det, for det er kanskje det nærmeste jeg noen gang kommer til å være stream of consiousness. den indre monologen så jeg lar det stå. lever på kanten, hiver etter pusten. det kan jo kanskje være mitt siste.
jeg lar det stå som så mye annet.
jeg har funnet ut at jeg skriver setninger bare for å pranke meg selv. for å ha noe å le av da jeg kommer tilbake dit jeg skrev setningen. antageligvis en uke før jeg skal levere mastern.
hvor dum går det an å bli?
jeg tror ikke jeg kommer til å le.
jeg tror jeg kommer til å gråte.
forresten var det livet jeg innledet med. det går litt ned og litt opp. men sånn er det jo. egentlig skulle teksten bære et annet sted, men det er for lengst glemt. teksten er uregjerlig.
kanskje var det her det begynte? orienteringsproblemene?

demonteringen av holtermannsveien 1 var kunst var det noen som sa, også kom jeg på masterutstillingen 2011 i trondheim også så jeg det. og det er som en labyrint, den peker et sted, og jeg finner stedet på google map og zoomer, og beveger meg både horisontalt og vertikalt for selv ikke gjerder er en begrensning her på google map. nei, her har man enorme muligheter, et uendelighetsaspekt uten like, jeg kan faktisk bevege meg verden rundt ved hjelp av google maps og nå har jeg hørt at det går å gå innendørs også, overvåkning på et nytt nivå tenker jeg for meg selv, men klarer ikke å åpne noen dører. så jeg beveger meg istedet rundt på gatenivå, bakkenivå har tross alt vært godt nok før, og jeg titter opp på holtermannsveien 1, en enorm glassfasade, men er det ikke et eller annet kjent ved den? jeg beveger meg rundt, litt bortover gaten og befinner meg med ett i mitt eget nabolag, jeg står foran min egen dør og håper det ikke går å gå inn. google ser meg tenker jeg, google bygger verden for meg. holtermannsveien 1 som jeg har vært verden rundt for å finne, ligger rett nedi gata, jeg kan faktisk se den fra stuevinduet når jeg løfter blikket fra google maps, og verden virker med et så ufattelig liten når det jeg ser ut av vinduet er identisk med det jeg ser på det digitale vinduet mitt, og omtrent her startet det; orienteringsproblemene.

det er mye jeg glemmer.

små ting: som at bankkortet ligger igjen i bukselomma. filmsitater er jeg elendig på, eller hva boken jeg leste ut i går handlet om.
noen ville nok karakterisere meg som glemsk. jeg har glemt hvor jeg har lagt ipoden min, så for tiden sitter jeg enten kun hjemme eller tilknyttet dataen min med headset. noe av det verre jeg har glemt var å hente lillebroren min på sfo etter skolen engang. jeg har glemt å gå på intervjuer. og jeg glemmer stadig å skrive ferdig setningene, så at tekstene blir noe fragmentert kan nok spores tilbake til det.

men så er det noe jeg aldri glemmer.
nemlig kopper og penner.
de legger jeg ikke fra meg med det første. derimot har jeg en fiffig evne til å samle dem opp. tar jeg meg et glass vann et sted, hvor som helst, kan du være sikker på at jeg tar med glasset hjem. det samme med kaffekopper. jeg har et hav av dem. jeg drakk kaffe istad i kantina, så derfor står det en kopp foran meg akkurat nå, i dette øyeblikket. noe som ikke unektelig kan avskjedskomme til selve grunnen til at jeg påberoper meg denne evnen til å samle kopper og penner.
men gather, det er det jeg gjør. hustler. forsøker å overleve stort sett.
ikke tør jeg si det til noen heller, så pennene og koppene ligger der. i en hemmelig penne og koppehaug hjemme. alle syndene mine i en stor haug.
jeg har et uendelig antall finansavispenner fra seven hjemme. i en haug sammen med alle koppene. jeg trøster meg med at det ikke er det verste du kan ha for mye av, dessuten så ligger de så fint i hånda.

jeg skriver og planter og skriver og drikker øl og skriver og leser ute i sola og skriver og jobber og skriver og baker knekkebrød og skriver, mens alt jeg egentlig ønsker er å lese skjønnlitteratur og se meg opp på serier.
det er fint vær ute, det er så mye annet å gjøre, og akkurat nå kommer ideene. trengende på. og jeg skriver, som aldri før.
egentlig burde jeg jo gå meg en tur også, bare for å kjenne hvordan det føles. den autentiske turen, asfalten under beina, stadig fremskritt.
men jeg bare skriver.

jeg trillet 
terningen over cafébordet,
det ble en sekser.
det ble en sekser sa jeg,
så du syns boken var så bra? sa han.
ja, helt fabelaktig med et uvanlig godt grep, sa jeg uten noe mer utdyping,
det var ikke nødvendig ettersom terningen var trillet.
senere på dagen møtte jeg en tante som lurte på hvordan jeg hadde det om dagen,
jeg måtte lete lenge i veska etter terningen, men fant den til slutt og jeg trillet og det ble en treer.
midt på treet sa jeg, fint sa tanten min. midt på treet er bra.
og da jeg spurte hvordan hun hadde det trillet hun terningen, og det ble en femmer. og det er jo spektakulært sa jeg, også gikk vi vært til vårt.
det var ikke nødvendig å si noe mer ettersom terningen var trillet.
også kom jeg hjem og leste VG på nett, og trodde at jeg kunne glemme verden litt i nyheter om kjendiser, foreta den gode gamle eskapismen, men under rampelysbandern hadde de også sneket inn nyheter om film og litteratur! huff sukket jeg, men så så jeg at det kun var terningskast og lite tekst så jeg smilte igjen for da var det var overkommelig. de hadde trillet en toer til den romantisk historiske romanserien fjellroser (og jeg trodde ikke det gikk an å anmelde kioskromaner engang), så da var det jo ikke vits å si noe mer. terningen var trillet.

så jeg lukket VG.
for godt.

speak to me/breathe
det er en av disse morgenene.
en av disse morgenene hvor jeg våkner av at jeg har knust nattbordslampa. og det første jeg gjør er å koste opp all knuset, også finner jeg ut at det ikke er igjen mer kaffe. men jeg finner en gammel pulverkaffe bakerst i skapet, men det er tomt for kopper så jeg drikker den fra et nøgne ø glass, og jeg setter meg for å skrive om vei men blir sittende å lese om obama/osama istedet og jeg vet ikke hva jeg skal tro, bortsett fra at jeg så dr strangelove i går og jeg veit ikke om det er en morsom (?) tilfeldighet eller om man bare aldri kommer seg videre. om verden har stangert, og hvis verden har stangert er det mulig å komme seg videre? ikke uten kaffe hvertfall. alt henger vel sammen,
men på en eller annen måte er jeg tilbake på sporet selv om alt annet står stille.
snart skal jeg ut i sola og lese veien til verdens ende og passe meg for å knuse flere lamper, for det er en av disse morgenene.