petras loft har nok en gang ekspandert.
sjekk her istede.

jeg skulle ønske jeg het janson, så kunne jeg laget en blogg som het jansons fristelse.

også plutselig var fremtida her på flere måter og det er tid for den store innhøstingen. idet minste når det gjelder tomatene, avocado kan ta en fire til ti års tid har jeg hørt.

jeg har ikke internett, derfor har jeg ikke oppdatert.
på mange måter en sannhet, men der den står nå så blinkende, fjong og nylig oppdatert vitner ikke setningen om annet enn løgn. og fanteri. selv om det er -om ikke betraktelig så i det minste litt - mindre fanteri enn løgn.
fanteri ville være å regelrett, kynisk og med kald intensjon lure dere til å tro at jeg ikke kunne ha oppdatert, mens det kunne jeg jo. om ikke hele tiden, så kunne jeg ha gjort det titt og ofte. løgn derimot, det er en helt annen side av saken.
det jeg prøver å si er vel at jeg ikke har internett hjemme.
og når jeg sier hjemme må en annen modifisering til.
for det kan tenkes at dere trodde jeg skulle flytte, siden jeg skrøt av det i det forrige innlegget ; ny perm, ny etasje, ny etappe i livet etc. derfor kan det hende at de mest trofaste av dere -dere med mest sans for blogg som et nytt og sosialt medie - så for dere at jeg i pausen som har gått skrev en haug av innlegg slik at de kunne komme i rekke og rad i det nye rommet i det som sakte men sikkert bygger seg opp til å bli petras hus, siden det er slik man skal gjøre; publisere ofte først slik at man får seg tilhengere, og så siden kanskje ta det roligere. pling også, eller bloglovin var det noen som sa engang.
men det er ikke tilfelle her på petrasloft. her publiseres det sjeldent, noen ganger kan det gå måneder, og det meste står mellom linjene. isåmåte er det en slags antiblogg. eller itl syvende og sist er det vel mest det jeg ønsker at det skal være; en variasjon, til hva? en variasjon til det hele - jeg blogger ikke, jeg antiblogger. unektelig tøffere - men nok om det.
jeg dytter meg selv ned i grusen her merker jeg.
det er ikke det at jeg ikke har tenkt, og ikke flyttet, er vel det jeg prøver å si. jeg har gjort begge deler og det er derfor jeg ikke har internett.
jeg bor på ila i en månedstid, jeg trodde vel det skulle bli mer varig og det er et veldig fint rom - men akk- jeg drar snart til bø. ikke at det er noe å akke seg over - forfatterstudiet blir sikkert bra, men tenk det rommet jeg kunne hatt her! tenk det livet jeg kunne hatt!
men jeg har allerede sjekket; det er vinmonopol i bø, med hele 704 varer på lager så jeg klarer meg.
men hvor var jeg? jo, jeg har ikke internett hjemme så jeg oppsøker internett andre steder, noen ganger skjer det på ni muser over en kopp te, noen ganger på dromedar - eller som i dag, hvor det faktisk skjedde at jeg oppsøker -nærmest hjemsøker- dragvoll. skolen midt i jula altså; forhåpentligvis første og siste gang. det er tomt her, men bibiloteket har åpent, men de har sperra meg. så det er tomt inni meg. men nok om det.
nå glemte jeg helt hva jeg skulle si. (det kom en annen person inn på lesesalen - det satte meg helt ut; nå, her i midte an juli).
det blir litt mye om dagen merker jeg - prøver jo å bli ferdig med mastern i løpet av sommern, men uten internett altså, og uten lånekort på biblioteket er det ikke så lett. også er det all denne jobbingen som kommer i veien.
men jo; det kommer et nytt rom, eventually som man sier.
petrasloft synger på sitt siste vers en måned til. skraper sammen restene, men ikke tro at jeg lager et arkiv med blogginnlegg for det gjør jeg ikke altså, ikke i det hele tatt.

æsj, det er på tide å kjøpe ny perm. jeg lurer på hvilken farge jeg skal gå for. jeg er sjokkert over at den lyserosa har vart et helt år, og når jeg samlet alle arkene som lå løst på pulten ble den altfor full. tiden flyr når man systematiserer. det er kanskje derfor jeg systematiserer så lite. året som har gått veier nok 5 kg minst. det er mye. og nå når jeg har innsett til det fulle hvor mye tid som har gått begynner jeg å lure på om det ikke er på tide å flytte til ny etasje også. både metaforisk og bokstavelig. om de kan sies å være to forskjellige ting. jeg begynner å tvile. ting er i forandring, som hurakami sier; dans dans dans. som fulton sier; keep moving. og marathonmunkene, de går konstant i syv år, og tilbakelegger på den tiden en distanse som er lengre enn jordens omkrets.
det er en hel del bevegelse.
jeg tror jeg må twitre om det. gjøre meg synlig har jeg lært. holde meg oppe/fast/ i tida.
kan ikke bare sitte stille heller.
jeg er både her og der.

DET GÅR LITT NED. OGSÅ GÅR DET LITT OPP IGJEN. OGSÅ GÅR DET NED. OGSÅ FINNER JEG UT AT JEG HAR SKREVET ALT I CAPS LOCK men gidder ikke gjøre noe med det, for det er kanskje det nærmeste jeg noen gang kommer til å være stream of consiousness. den indre monologen så jeg lar det stå. lever på kanten, hiver etter pusten. det kan jo kanskje være mitt siste.
jeg lar det stå som så mye annet.
jeg har funnet ut at jeg skriver setninger bare for å pranke meg selv. for å ha noe å le av da jeg kommer tilbake dit jeg skrev setningen. antageligvis en uke før jeg skal levere mastern.
hvor dum går det an å bli?
jeg tror ikke jeg kommer til å le.
jeg tror jeg kommer til å gråte.
forresten var det livet jeg innledet med. det går litt ned og litt opp. men sånn er det jo. egentlig skulle teksten bære et annet sted, men det er for lengst glemt. teksten er uregjerlig.
kanskje var det her det begynte? orienteringsproblemene?