petras loft

det er mye jeg glemmer.

små ting: som at bankkortet ligger igjen i bukselomma. filmsitater er jeg elendig på, eller hva boken jeg leste ut i går handlet om.
noen ville nok karakterisere meg som glemsk. jeg har glemt hvor jeg har lagt ipoden min, så for tiden sitter jeg enten kun hjemme eller tilknyttet dataen min med headset. noe av det verre jeg har glemt var å hente lillebroren min på sfo etter skolen engang. jeg har glemt å gå på intervjuer. og jeg glemmer stadig å skrive ferdig setningene, så at tekstene blir noe fragmentert kan nok spores tilbake til det.

men så er det noe jeg aldri glemmer.
nemlig kopper og penner.
de legger jeg ikke fra meg med det første. derimot har jeg en fiffig evne til å samle dem opp. tar jeg meg et glass vann et sted, hvor som helst, kan du være sikker på at jeg tar med glasset hjem. det samme med kaffekopper. jeg har et hav av dem. jeg drakk kaffe istad i kantina, så derfor står det en kopp foran meg akkurat nå, i dette øyeblikket. noe som ikke unektelig kan avskjedskomme til selve grunnen til at jeg påberoper meg denne evnen til å samle kopper og penner.
men gather, det er det jeg gjør. hustler. forsøker å overleve stort sett.
ikke tør jeg si det til noen heller, så pennene og koppene ligger der. i en hemmelig penne og koppehaug hjemme. alle syndene mine i en stor haug.
jeg har et uendelig antall finansavispenner fra seven hjemme. i en haug sammen med alle koppene. jeg trøster meg med at det ikke er det verste du kan ha for mye av, dessuten så ligger de så fint i hånda.