cat in a box så var det gått enda et år. og enda en uke. ferien er snart over og året er snart over. ubemerket glir vi over i et nytt, og det eneste som teller for øyeblikket er å holde fyr i peisen. klare å lese én bok til. klare å gjøre alt jeg hadde planlagt å gjøre før semesteret setter inn igjen. det er slike øyeblikk, slike mål som danner kjeden til det som til sammen utgjør et år. ferier kommer innimellom som små «avbrekk», eller «pustehull» hvor man skal gjøre alt man ikke har rukket. alt man burde ha gjort. det det til sist dreier seg om er å samle tråder. ferier er med andre ord et slit. sara sliter også litt. istad var hun ute for tredje gang denne ferien. så nå går hun bare å mjauer ved døra. når hun ikke ligger i skoboksen sin. godt nyttår!

Nå befinner jeg meg i Brumunddal. Det er juleferie. Og godt er det. Jeg kan endelig lese skjønnlitteratur og se film igjen. Vi har dessuten fått en liten katt i huset. Søtt i teorien, men noe helt annet i praksis. Hun heter Sara. Og for Sara er huset en battleground. Til og med mandariner viker hun ikke for. Det er en sterk katt. Dagene går med til å jakte på føtter, jakte på ball på veggen (hun kan hoppe opp og ned i timesvis),mase på mat og jakte på fugler fra vinduet. Hun har ennå ikke vært ute, så en allegori til Platons huleverden kunne vært passelig. Jeg skal imidlertidig ikke strekke det så langt. En katt er en katt, og det er fint å ha en igjen.

Fotnote Det jeg skal skrive nå er litt på kanten. Slik kan det hevdes hvertfall. Om to og en halv time skal jeg levere eksamen, så dermed kan det innvendes at jeg i utgangspunktet burde ha «niskrevet» på den. Jeg beklager språket, det er i et såkalt eksamensmodusspråk. Jeg vil også beklage at jeg måtte sette klammer på ordet «niskrevet», men det kommer derav. Grunnen til at jeg alikevel velger å etterlate meg et lite spor på verdensweben er fordi jeg har gitt opp alt. I en forlengelse av dette kan det pekes på at det jeg etterlater meg er et «mayday». Denne forfallsprossessen begynte for snart to timer siden da jeg sjekket karakteren min. Noe jeg har ventet med i nesten en uke, fordi det var akkurat det som nå har skjedd, jeg fryktet. La meg bare si at det kunne gått bedre, betraktelig mye bedre, og ikke så mye dårligere. Det sier vel litt. I tillegg drømte jeg i natt at jeg fikk karakteren min i form av påtrykte bilder på en dorull. På en måte kan man si at jeg er sanndrømt. Jeg skal ikke gå til det nivået å si hva jeg har fått. Har man sagt A så har man ikke sagt B, i dette tilfellet. Derimot så skulle jeg ønske jeg kunne si både A og B, for å si det sånn. Jeg har vært tilstrekkelig på kanten nå, balansert ytterst på eggen kan du nærmest si. Så nå trekker jeg meg tilbake mens jeg ennå er nogenlunde trygg, blåser det ikke helt ut av proporsjoner. La meg bare avslutningsvis peke på det faktum at det en gang i timen går et Luciatog forbi lesesalen. Det er vel nok til å vippe selv den sterkeste av pinnen.

Jeg gjorde den feilen å gå inn på internettet idag. Etter et lite minutt hadde jeg allerede fått med meg hver minste bevegelse Obama hadde gjort fra han gikk på flyet i USA til han ankom Norge. Som at han smilte da han landet. Som at Jens viste ham utsikten. Som at han gratulerte statssekretær Rita med graviditeten (da kan det jo ikke gå galt). Som at han kjører sitt eget luksusfly, tok sin egen rulletrapp på flyplassen, og ikke minst at Michelle Obama har nye sko. Og de er helt moteriktige. Obama skal jo tross alt motta fredsprisen. Imidlertidig kommer det ikke like godt frem at Mia Berner er død. Hun som gikk i rødt resten av livet etter at mannen hennes døde, for å markere sorg. Det er kjærlighet det. Fred ut.

«Hadetbra» holdt jeg på å si. Men så tok jeg meg i det. Sist igjen på lesesalen, og det føles som en triumf. Jeg kan endelig spille så høy musikk jeg vil. Ja til og med synge med. Eller for å dra den helt ut kan jeg ta noen dansesteg. Jeg kan se film uten headset. Jeg kan legge bøker på ikke bare pulten ved siden av meg, men også pulten ved siden av den igjen. Jeg kan se hva de andre leser. Ja, jeg kan til og med være så dristig å låne en bok. Og sist men ikke minst; jeg kan se Youtube videoer å le så høyt jeg vil. Jeg er i lykkrus. Hadde jeg hatt en øl hadde jeg drikki den. Det sier litt. Baksiden av medaljen er imidlertidig at jeg ikke tør å gå ut. Går jeg ut er jeg sikker på at jeg glemmer igjen nøkkelkortet. Og da er jeg fortapt. Jeg har allerede sett for meg scenarioet passere i revy: mac, sko og mobil innelåst på lesesalen. Derfor har jeg laget en plan. Ulempen er at det finnes bare én plan, og det er en særdeles dårlig en. Den går ut på å vente på Dragvoll til førstemann kommer med nøkkelkort i morra. Siden planen er så dårlig sier det seg selv at jeg bare kan være i lesesalen til jeg må ut og da må jeg dra hjem. I mellomtiden skal jeg gjøre alt annet enn å lese, og drikke vann.

sjakk matt iblandt kan det diskuteres om ikke det beste bare hadde vært å slutte med alt man driver med og begynne å spille sjakk istedet. Slik Duchamp gjorde. Selv om det da ikke er sjakk, men derimot kunst. Grensa mellom kunst, sjakk og lek er hårfin.

dragvoll på en lørdag Det var ett lite sekund hvor hjerte hoppa i brystet. Hvor alt gikk rundt. Det som traff meg var en innskytelse at mobilen min gikk altforsent. Den har den uvanen nemlig. Ca annenhveruke må jeg stille klokka to minutter frem for å få riktig tid. Det er mye tapt tid over ett år. Og nå hadde jeg ikke stilt den på hvertfall noen måneder. Tilstanden var ille med andre ord. En real forsømmelse tenkte jeg. Og begynte å klandre meg selv. Ett lite sekund. Men så kom jeg på at jeg er jo i Trondheim. Her eksisterer det ikke noe sanntid. Her er tida på tråd med mobilen min. I grunn en deilig følelse. Ellers så går det for tida i kaffe, filosofi og film (les: eksamen). Tilbake på gamle spor med andre ord.

Jeg har alltid ment at frokost er dagens viktigste måltid. Såpass at når jeg legger meg om kvelden gleder jeg meg til å stå opp og innta frokosten. Uten mat og drikke duger helten ikke, har jeg tenkt. Og sett missbillegende på dem som hopper over fokosten, fordi de «ikke er sultne om morran». Det vil si, helt til jeg fant ut at jeg er en av dem. Jeg spiser ikke frokost. Jeg spiser lunsj. Den første åpenbaringen kom når jeg enda en gang hadde rydda og støvsugd rommet, dusja og dratt på jobb før jeg hadde spist frokost. Halve dagen hadde jo allerede gått, uten at jeg hadde spist noe. Den andre åpenbaringen kom gradvis. Først som en lav mumling i bakgrunnen, noe som til forveksling kunne vært øresus. Noe jeg fant ut at det ikke var, fordi det steg. Det var lyden av alle som sa at det var godt med lunsj, mens jeg satt med frokosten. Jeg har med andre ord innsett at jeg er en av de. En av de som spiser lunsj til frokost.

1 dag igjen til innlevering av eksamen: petra fortsetter å gjøre ting hun ikke burde, eller en stemningsrapport om hvordan ting faktisk er, den hele og fulle sannhet med andre ord. såfremt den eksisterer overhodet en allegori ville vært symaskina, når du glemmer å tråkke på pedalen og bare sitter der å venter på at den skal starte. i nåværende tilfelle vet jeg ikke helt hva jeg venter på; at hjernen skal føle presset og begynne å virke, eller at dataen skal begynne å skrive av seg selv. jeg tror det er det siste. ting går med andre ord ikke akkurat på skinner, så da hjelper det ikke mye at jeg dropper frokosten hjemme bare for å komme meg (red anm: tidlig) opp på dragvoll. istad kjøpte jeg meg en moleskine for 2010, så nå har jeg gått tida i møte. jeg trosser min frykt.

Follow my blog with bloglovinEller som det heter på norsk: Følg meg på bloggelsk. Jeg veit ikke helt hva det inebærer enda, men gir det et forsøk. Jeg har jo tross alt eksamen, så tida går med til mange andre ting enn det jeg egentlig burde brukt den til. Jeg har for eksempel sleika meg på fingra idag. Det kom som en overraskelse på meg, og jeg tenkte ikke over det før andre gang. Da kom gåsehuden snikende og jeg sto som lammet. Vanligvis så pleier jeg aldri å sleike meg på fingra, og hvertfall ikke nå i disse tider. I tillegg hadde jeg akkurat vært på dataene, og ergret meg for at det var tomt for instant foam på vei inn i kantina. Så at jeg bare noen sekunder senere skulle stå å sleike havregrøt av fingrene mine kom som et lyn fra åpen himmel. Så nå er det bare å sitte her å vente på at svineinfluensaen skal komme over meg, og i mellomtida får jeg prøve å bruke tida så godt jeg kan, både til det jeg burde og ikke burde.