petras loft

Jeg har alltid ment at frokost er dagens viktigste måltid. Såpass at når jeg legger meg om kvelden gleder jeg meg til å stå opp og innta frokosten. Uten mat og drikke duger helten ikke, har jeg tenkt. Og sett missbillegende på dem som hopper over fokosten, fordi de «ikke er sultne om morran». Det vil si, helt til jeg fant ut at jeg er en av dem. Jeg spiser ikke frokost. Jeg spiser lunsj. Den første åpenbaringen kom når jeg enda en gang hadde rydda og støvsugd rommet, dusja og dratt på jobb før jeg hadde spist frokost. Halve dagen hadde jo allerede gått, uten at jeg hadde spist noe. Den andre åpenbaringen kom gradvis. Først som en lav mumling i bakgrunnen, noe som til forveksling kunne vært øresus. Noe jeg fant ut at det ikke var, fordi det steg. Det var lyden av alle som sa at det var godt med lunsj, mens jeg satt med frokosten. Jeg har med andre ord innsett at jeg er en av de. En av de som spiser lunsj til frokost.