petras loft

dragvoll på en lørdag Det var ett lite sekund hvor hjerte hoppa i brystet. Hvor alt gikk rundt. Det som traff meg var en innskytelse at mobilen min gikk altforsent. Den har den uvanen nemlig. Ca annenhveruke må jeg stille klokka to minutter frem for å få riktig tid. Det er mye tapt tid over ett år. Og nå hadde jeg ikke stilt den på hvertfall noen måneder. Tilstanden var ille med andre ord. En real forsømmelse tenkte jeg. Og begynte å klandre meg selv. Ett lite sekund. Men så kom jeg på at jeg er jo i Trondheim. Her eksisterer det ikke noe sanntid. Her er tida på tråd med mobilen min. I grunn en deilig følelse. Ellers så går det for tida i kaffe, filosofi og film (les: eksamen). Tilbake på gamle spor med andre ord.