petras loft

«Hadetbra» holdt jeg på å si. Men så tok jeg meg i det. Sist igjen på lesesalen, og det føles som en triumf. Jeg kan endelig spille så høy musikk jeg vil. Ja til og med synge med. Eller for å dra den helt ut kan jeg ta noen dansesteg. Jeg kan se film uten headset. Jeg kan legge bøker på ikke bare pulten ved siden av meg, men også pulten ved siden av den igjen. Jeg kan se hva de andre leser. Ja, jeg kan til og med være så dristig å låne en bok. Og sist men ikke minst; jeg kan se Youtube videoer å le så høyt jeg vil. Jeg er i lykkrus. Hadde jeg hatt en øl hadde jeg drikki den. Det sier litt. Baksiden av medaljen er imidlertidig at jeg ikke tør å gå ut. Går jeg ut er jeg sikker på at jeg glemmer igjen nøkkelkortet. Og da er jeg fortapt. Jeg har allerede sett for meg scenarioet passere i revy: mac, sko og mobil innelåst på lesesalen. Derfor har jeg laget en plan. Ulempen er at det finnes bare én plan, og det er en særdeles dårlig en. Den går ut på å vente på Dragvoll til førstemann kommer med nøkkelkort i morra. Siden planen er så dårlig sier det seg selv at jeg bare kan være i lesesalen til jeg må ut og da må jeg dra hjem. I mellomtiden skal jeg gjøre alt annet enn å lese, og drikke vann.