petras loft

Fotnote Det jeg skal skrive nå er litt på kanten. Slik kan det hevdes hvertfall. Om to og en halv time skal jeg levere eksamen, så dermed kan det innvendes at jeg i utgangspunktet burde ha «niskrevet» på den. Jeg beklager språket, det er i et såkalt eksamensmodusspråk. Jeg vil også beklage at jeg måtte sette klammer på ordet «niskrevet», men det kommer derav. Grunnen til at jeg alikevel velger å etterlate meg et lite spor på verdensweben er fordi jeg har gitt opp alt. I en forlengelse av dette kan det pekes på at det jeg etterlater meg er et «mayday». Denne forfallsprossessen begynte for snart to timer siden da jeg sjekket karakteren min. Noe jeg har ventet med i nesten en uke, fordi det var akkurat det som nå har skjedd, jeg fryktet. La meg bare si at det kunne gått bedre, betraktelig mye bedre, og ikke så mye dårligere. Det sier vel litt. I tillegg drømte jeg i natt at jeg fikk karakteren min i form av påtrykte bilder på en dorull. På en måte kan man si at jeg er sanndrømt. Jeg skal ikke gå til det nivået å si hva jeg har fått. Har man sagt A så har man ikke sagt B, i dette tilfellet. Derimot så skulle jeg ønske jeg kunne si både A og B, for å si det sånn. Jeg har vært tilstrekkelig på kanten nå, balansert ytterst på eggen kan du nærmest si. Så nå trekker jeg meg tilbake mens jeg ennå er nogenlunde trygg, blåser det ikke helt ut av proporsjoner. La meg bare avslutningsvis peke på det faktum at det en gang i timen går et Luciatog forbi lesesalen. Det er vel nok til å vippe selv den sterkeste av pinnen.