et lite stykke norge
er du kvinne og jobber som sportsanker på tv (sic!) må du selvfølgelig dele sminketipsene dine med resten av verden.
ellers;
vanndrikking og kropp i fokus.
neste ut er vitenmuseet.
fin lørdag, selv om (fordi?) det er plussgrader i februar.

den som ler sist ler best,

eller no.
lyden er der alltid fordi det er et fravær av lyd.
jeg har aldri lagt så mye merke til lyd før fordi jeg ikke hører noe.
paradoks.
like mye paradoks som å ha hjemmekontor på andre uka.
til tross; det er en fremadskridende bevegelse å spore, både i skiløypa og i masteroppgaveskrivinga.

rennt lola rennt
det er som om klokka alltid er tyve på tolv
og du kan forandre på det du vil bare den røde telefonen faller på nytt.
ellers, ganske lydløst.
happy ending.

1-0

når jeg stod opp i dag tok jeg en håndfull c-vitaminer og noen spiseskjeer honning.
nå drikker jeg kaffe. men snart går jeg over til forskjølelses te (til samme pris som ei vinflaske har den bare å virke).
til frokost har jeg spist salat, og knekkebrød med tomat hvitløk og avocado.
nei; jeg har ikke blitt en matblogger.
nei; jeg har heller ikke begynt å skrive dikt.
derimot er jeg forkjøla.
de som kjenner meg vet at jeg nå, akkurat i dette snørrvåte øyeblikk, har kjøleskapet stappfullt av grønnsaker, frø og frukt.
og det stemmer.
jeg er kanskje både gal og paranoid, men vet dere hva?
idag er jeg nesten helt frisk.
jeg vant.
så fremt det hadde vært en konkurranse; og ved nærmere ettertanke er det jo akkurat det det er.
den gode gamle mind versus body dikotomien.
så er jeg kanskje litt gal alikevel.

nå skal jeg snart til gråmølna og på omvisning med Hanne Lydia Kristoffersen som er neste utstilling. jeg har begynt som guide der på lørdager.
men først skal jeg skrive litt mer om dybden, det hører nemlig med til kroppen og kunne forflytte seg i verden. Noe vil til enhver tid alltid være skjult. Slik er det bare, og det må vi pent leve med.

syndromes and a century

idag er valentinsdagen og jeg skulle egentlig gi blod. noe som ikke bare er å gi blod, men tvert i mot noe helt spesielt siden jeg har en sjelden blodtype; ab pluss. med andre ord trenger de meg egentlig ikke.
om de nå bare ringte for å være høflige, om de trengte noen blodprøver eller hadde en mummikopp for mye aner jeg ikke. jeg har bare fått gi blod en gang for ett års tid siden, og gikk ut med godt mot om at de kom til å ringe meg om en tre måneders tid, slik de sa de skulle gjøre. når de nå ringte for noen dager hadde jeg nesten gitt opp å sitte parat med jernpillene ved siden av telefonen. det vil si nesten. jeg ropte ja ja ja jeg kan når som helst mens jeg skranglet med jernpillene av alle lungers lyst!
det vil si helt til jeg kom på at jeg var forkjøla. det var som en lunken klut ble lagt over ansiktet mitt, for ikke å snakke om jernpillene som gikk rett i søpla. så poenget er e9way; når jeg ikke får gitt blod til andre mennesker, hva med å gi blod til dyr istedet? så valentinsdagen i år går med til å feire min kjærlighet til dyr med kjøttfrimandag.

sirkler, sirkler, sirkler. the endless knot er et symbol hyppig brukt innenfor buddhismen og forestiller en knute uten start og ende. den viser hvordan alle fenomener er knyttet sammen i en lukket krets av årssak og virkning. den vitner om harmoni og peker også mot gjenfødelse, og tidens illusoriske vesen.
syndromes and a century; se den!

det er fredag, og som vanlig på fredager skriver jeg om indianere. idag er turen kommet til grey owl.
grey owl alias wa-sha-quon-asin.

grey owl ble født i england, og gikk opprinnelig under navnet arhibald (finnes et mer britisk navn? neppe) belaney. etterhvert emigrerte han til canada. der kom han til å bli kjent med og lære seg språket til stammen anishinaabe ojibwe, hvor han ble pelsjeger og skogvokter. navnet grey owl fordi han betraktet alt så omhyggelig sies det.
hva var spesielt med grey owl, med unntak av at han likte å betrakte ting omhyggelig?
han vendte om først til å bli indianer, deretter vendte han om igjen, fremdeles indianer men nå også beverbeskytter. også skrev han om livet i de ville skogene. han som flere på denne tiden. han skrev om miljø og naturkonservatisme, og bodde i en hytte for seg selv. etterhvert tydde han til flaska, men det hører vel med.

nå er det snart øving til rocky, i år som i fjor. og deretter kanskje ut en tur.
derfor publiserer jeg nedenfor masse bilder av evt antrekk det står mellom å ha på seg i kveld.
neida.
men et bilde av grey owls cabin; beaver lodge: 

den som kunne bo der.

feilsteget til dorian gray. 

den siste boken jeg har lest er the picture of dorian gray. 
o. wilde sier: «it is the specator, and not life, that art really mirrors»
som betrakter vet jeg ærlig talt ikke om boken speiler meg, og jeg vet ikke om bildet av dorian gray virkelig speilet dorian gray eller om det var livet han levde bildet speilet. til tross for det o. wilde sier speilet det antagelig begge deler, siden den tiden du bruker på å betrakte noe, unektelig er tett knyttet til det øvrige livet du lever. forhåpentligvis. idag går vel store deler av tiden med på å passivt betrakte, mer enn å leve, men det er en annen historie.

nå denne; mens jeg betraktet boken, og dorian gray betraktet bildet av dorian gray kom vi vel omtrent frem til den samme lærdommen: av å henge seg alt for mye opp i skjønnhet og ungdom forfaller man.
det er dekadensen i et nøtteskall.
hva var feilen til dorian gray? jo feiltråkket kom vel omtrent her:
«How sad it is! I shall grow old, and horrible, and dreadful. But this picture will remain allways young. If it were only the other way! If it were I who was to be always young, and the picture that was to grow old!»
aichhh, dorian; u didnt?
men dorian gjorde det.
han tråkket feil, og ble ung for alltid, mens bildet ble eldre og eldre.
i likhet med boken av dorian gray, for mens dorian forblir den samme falmer bokens utside mer og mer. den eneste paperbacken (vi snakker paperback) som var mulig å oppdrive på hele dragvoll (inkludert bokhandelen) var en fillete utgave fra det herrens år 1981. nederst, innerst, der ingen skulle ru at nokon kunne bu. der stod den.
kanskje lever kunsten bare sitt eget liv?
«all art is quite useless», som o. wilde sier.

Qu'ils mangent de la brioche

idag har jeg hjemmekontor, så jeg sitter innerst i hjørne på det 8 kvm rommet mitt og prøver å presse ut setninger, mens jeg egentlig driver med alt for mye annet. alikevel har jeg 30 sider og er så godt som halvveis. jeg tror jeg skal feire med en kake. det hadde vært optimalt. hadde det ikke vært for at jeg ikke orker å gå på butikken, til tross for at halve dagen har gått med til å sitte å se ut av vinduet med dårlig samvittighet fordi det er sol og jeg burde ha vært ute. hulelignelsen, bare uten alle metanivåene og uvitenheten. bare det klare, kalde fakta som lyser opp og er så altforaltfor betegnende. jeg har lyst på kake, men orker ikke gå på butikken. ett eller annet dypt finnes det her, bare man graver nok i alle metaforene. forresten skriver jeg om beuys idag. beuys var kunstner i tyskland etter andre verdenskrig, ømfindtlig nok. det hindret ham ikke i å starte fluxusbevegelsen. eller lage stoler av fett for den saks skyld.