petras loft

feilsteget til dorian gray. 

den siste boken jeg har lest er the picture of dorian gray. 
o. wilde sier: «it is the specator, and not life, that art really mirrors»
som betrakter vet jeg ærlig talt ikke om boken speiler meg, og jeg vet ikke om bildet av dorian gray virkelig speilet dorian gray eller om det var livet han levde bildet speilet. til tross for det o. wilde sier speilet det antagelig begge deler, siden den tiden du bruker på å betrakte noe, unektelig er tett knyttet til det øvrige livet du lever. forhåpentligvis. idag går vel store deler av tiden med på å passivt betrakte, mer enn å leve, men det er en annen historie.

nå denne; mens jeg betraktet boken, og dorian gray betraktet bildet av dorian gray kom vi vel omtrent frem til den samme lærdommen: av å henge seg alt for mye opp i skjønnhet og ungdom forfaller man.
det er dekadensen i et nøtteskall.
hva var feilen til dorian gray? jo feiltråkket kom vel omtrent her:
«How sad it is! I shall grow old, and horrible, and dreadful. But this picture will remain allways young. If it were only the other way! If it were I who was to be always young, and the picture that was to grow old!»
aichhh, dorian; u didnt?
men dorian gjorde det.
han tråkket feil, og ble ung for alltid, mens bildet ble eldre og eldre.
i likhet med boken av dorian gray, for mens dorian forblir den samme falmer bokens utside mer og mer. den eneste paperbacken (vi snakker paperback) som var mulig å oppdrive på hele dragvoll (inkludert bokhandelen) var en fillete utgave fra det herrens år 1981. nederst, innerst, der ingen skulle ru at nokon kunne bu. der stod den.
kanskje lever kunsten bare sitt eget liv?
«all art is quite useless», som o. wilde sier.