bo, sier heidegger. bo og bygg. bo, bygg og tenk sier heidegger. jeg prøver så godt jeg kan. jeg bygger og bor og tenker. men jeg er på gløs. ikke på dragvoll. jeg mista lesesalplassen min, og nå må jeg ty til det nest beste; arkitektbiblioteket på gløs. jeg bygger så godt jeg kan, men tanken glipper stadig uten et sted, mitt hjemsted, et bosted. til tross for at jeg er omgitt av bøker om planker, blir det ikke et slott når grunnsteinene mangler.

til tross for at hukommelsen min på det beste kan sammenlignes med en åls- i det den glemmer at den er innestengt å slutter å sirkulere langs akvariets kanter- husker jeg mange av veiene jeg har gått. jeg husker veien opp til blindern, den litt gjørmete snarveien som gikk ørlitt mer på skrå enn hovedveien opp. jeg husker snarveien rundt bakken, jeg husker veien jeg gikk langs elva til strykejernet. jeg husker veien til frognerparken. jeg husker den gjørmete veien, stillasene på sidene, trærne som skifter farger, hundeeiere som roper til hundene sine. jeg husker veien til barneskolen, og hver gang jeg går den går jeg tilbake i tid. mitt aller første minne er fra veien opp til huset vårt i brumunddal, jeg er kanskje tre år og løper hele veien opp på jakt etter en katt. jeg husker veien langs gågata i brumunddal for å kjøpe kakao på narvesen sene fine høstkvelder, før veien fortsatte til mjøsa. jeg husker veien til skolebussen, som et flimmer fordi jeg alltid måtte løpe.

erindring er som en vei. jeg er en vandrer. som benjamin sier:

«det sanne bildet av fortiden beveger seg flyktig forbi oss. det er et ugjennkallelig bilde av fortiden som forsvinner sammen med enhver nåtid, som ikke har erkjents seg selv som betydet av denne fortid.» fortiden og nåtiden eksisterer sammen på veien. det slår meg alikevel at jeg må slutte å se så mye ned når jeg går.

det trivielle ved å ta seg en kopp kaffe blir det kunst av selvfølgelig. det dreier seg som den vanlige hverdagslivskulturen. som wittgenstein sier; «die welt is alles, was der fall ist» eller: «verden er alt, det er hendelsen.» det er ikke bare en slags kaffepausenes estetikk, selv om det utvilsomt er det også. som iggy pop sier det i coffee and cigarettes: «cigarettes and coffee, man, that's a combination.» det dreier seg om hvordan man inkluderer det erfarte hverdagslivet i kunsten. som å ta seg en kopp kaffe. eller som å gå seg en tur. opphøyelsen av det banale. det er noe pastoralt over det. som å være underveis, både her og der.

 richard long

a line made by walking (1967)

"It is no accident that you are reading this. I am making black marks on white paper. These marks are my thoughts, and although I do not know who you are reading this now, in some way the lines of our lives have intersected... For the length of these few sentences, we meet here.

It is no accident that you are reading this. This moment has been waiting for you, I have been waiting for you. Remember me." - Duane Michals

ja, så var det tilbake til virkeligheten. den harde, brutale, ekte. eller virkeligheten slik jeg gir inntrykk av at den er. i det minste. jeg gjør virkeligheten virkelig. og hva er så det virkelige slik jeg gjør det? det er å være på dragvoll igjen. høre lydene i gangen igjen. dra på kaffe igjen. å bo i kollektiv. igjen. lage middag igjen. lese igjen. se på film igjen. blogge igjen. den medierte hverdagspresentasjonen av selvet. for å si det sånn. det er vanskelig å gå på kunstkritikk og blogge samtidig. men jeg forsøker idet minste.