til tross for at hukommelsen min på det beste kan sammenlignes med en åls- i det den glemmer at den er innestengt å slutter å sirkulere langs akvariets kanter- husker jeg mange av veiene jeg har gått. jeg husker veien opp til blindern, den litt gjørmete snarveien som gikk ørlitt mer på skrå enn hovedveien opp. jeg husker snarveien rundt bakken, jeg husker veien jeg gikk langs elva til strykejernet. jeg husker veien til frognerparken. jeg husker den gjørmete veien, stillasene på sidene, trærne som skifter farger, hundeeiere som roper til hundene sine. jeg husker veien til barneskolen, og hver gang jeg går den går jeg tilbake i tid. mitt aller første minne er fra veien opp til huset vårt i brumunddal, jeg er kanskje tre år og løper hele veien opp på jakt etter en katt. jeg husker veien langs gågata i brumunddal for å kjøpe kakao på narvesen sene fine høstkvelder, før veien fortsatte til mjøsa. jeg husker veien til skolebussen, som et flimmer fordi jeg alltid måtte løpe.
erindring er som en vei. jeg er en vandrer. som benjamin sier:
«det sanne bildet av fortiden beveger seg flyktig forbi oss. det er et ugjennkallelig bilde av fortiden som forsvinner sammen med enhver nåtid, som ikke har erkjents seg selv som betydet av denne fortid.» fortiden og nåtiden eksisterer sammen på veien. det slår meg alikevel at jeg må slutte å se så mye ned når jeg går.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar