det er stadig ekspansjon på alle kanter. byer blir til. bygninger blir til. folk blir til. det er ekspanderende. det er så ekspanderende at hadde det ikke vært ekspansjon hadde det vært fravær. void. tomhet. den største fienden; ikke ha noe å gjøre. alltid se fram til den dagen man endelig får lest den boka, sett den filmen, lært seg å strikket sokker kanskje. kanskje når den tiden kommer, at man får det lille pusterommet man trenger, og når det kommer må man forte å fylle det med ting man burde gjort før det er borte igjen, det er stadig ekspansjon, også på rommet mitt. her er det blitt både feltseng, meierikasse og et campingbord. et bord jeg kanskje kan sitte å lese ved, eller skrive ved hvis jeg får et pusterom en gang. aller først må jeg opp på skolen å hente macladeren før jeg gyver løs på fotografietshistorie. øyeblikkene må jo fanges, eller noe. 

å høre;at det stilner i gangene utenfor, mens man sitterpå dragvoll en fredagskveld med en siste rest av motivasjon; (men bevares den er sterk nok) at det er spådd fint vær hele neste uke.

«å se»; det er tydelig at jeg er vitne til noe prekært. jeg sitter på de ni muser vevd inn i allslags ideologier, teorier og påstander da bordet over meg begynner å overdøve musikken. for det er ikke det at jeg overhører hva de snakker om, og heller ikke er det det at de skriker til hverandre. nei, det er mer snakk om en tone over vanlig toneleie. ikke mer, ikke mindre. det jeg er vitne til er med andre ord en helt normal, voksen, diskusjon. de diskuterer et eller annet med penger. det handler om å gi trehundre, eller femhundre kroner i timelønn. den ene snakker britisk, de andre snakker norsk. de blir tydeligvis ikke enige, og gjør hva som helst for å bevare fatningen. det dirrer praktisk talt av all spenningen i luften. kan de ikke bare begynne å skrike til hverandre, tenker jeg. kan de ikke skape litt ækksjen? men dette er ikke film, tenker jeg skuffet. dette er virkeligheten. den kjedelige.

situasjonen tilspisser seg brått. alievel. til tross for at det er virkeligheten. men det er virkelighetens tilspisning; det er en eller annen form for spillekveld i kveld. og ikke en hvilken som helst spillekveld, men derimot språkspillekveld. jeg blir nødt til å flytte meg. jeg blir trengt ut i periferien, selv om jeg var der først. men slik er det vel med alt, den ene retningen overtar for den andre; en dag avantgarde den neste dag passé. siden det andre rommet er både hyggeligere og varmere tar jeg meg ikke til å sutre over spilt melk. det jeg sutrer over derimot er at hele eitprosjektet vårt balanserer på en knivegg. det dreier seg om en rapport som plutselig har dukket opp. hva som skjer blir klart i morgen, enn så lenge tror jeg det viktigste er å holde på dagens lærdom: «idé» stammer fra det greske verbet for «å se« som kan knyttes til eidolon; det synlige bildet. alt henger sammen på et vis. sirkeler blir stadig sluttet.

angst. jeg er først inn og senest ut, og benytter enhver annledning til å lufte. jeg skulle aldri ha sjekka almanakken.