petras loft

«å se»; det er tydelig at jeg er vitne til noe prekært. jeg sitter på de ni muser vevd inn i allslags ideologier, teorier og påstander da bordet over meg begynner å overdøve musikken. for det er ikke det at jeg overhører hva de snakker om, og heller ikke er det det at de skriker til hverandre. nei, det er mer snakk om en tone over vanlig toneleie. ikke mer, ikke mindre. det jeg er vitne til er med andre ord en helt normal, voksen, diskusjon. de diskuterer et eller annet med penger. det handler om å gi trehundre, eller femhundre kroner i timelønn. den ene snakker britisk, de andre snakker norsk. de blir tydeligvis ikke enige, og gjør hva som helst for å bevare fatningen. det dirrer praktisk talt av all spenningen i luften. kan de ikke bare begynne å skrike til hverandre, tenker jeg. kan de ikke skape litt ækksjen? men dette er ikke film, tenker jeg skuffet. dette er virkeligheten. den kjedelige.

situasjonen tilspisser seg brått. alievel. til tross for at det er virkeligheten. men det er virkelighetens tilspisning; det er en eller annen form for spillekveld i kveld. og ikke en hvilken som helst spillekveld, men derimot språkspillekveld. jeg blir nødt til å flytte meg. jeg blir trengt ut i periferien, selv om jeg var der først. men slik er det vel med alt, den ene retningen overtar for den andre; en dag avantgarde den neste dag passé. siden det andre rommet er både hyggeligere og varmere tar jeg meg ikke til å sutre over spilt melk. det jeg sutrer over derimot er at hele eitprosjektet vårt balanserer på en knivegg. det dreier seg om en rapport som plutselig har dukket opp. hva som skjer blir klart i morgen, enn så lenge tror jeg det viktigste er å holde på dagens lærdom: «idé» stammer fra det greske verbet for «å se« som kan knyttes til eidolon; det synlige bildet. alt henger sammen på et vis. sirkeler blir stadig sluttet.