det tok meg 23 år og innse at man egentlig ikke har behov for stort mer enn en feltseng. alt annet er kun fasiliteter. som for eksempel smoothiemaskina jeg fant istad når jeg egentlig lette etter vaskeriet. nytt sted, nye muligheter og nå blir det smoothie i lange baner fremover. men først; hjem til brumunddal en tur i påsken.

petras akvarium - redux editon. husdyra her i korsgata. jeg har fått den store oppgaven som fiskepasser frem til i morra, og har nå hendene fulle med å prøve å ikke grille dem med ovnen som er plassert noe hensynsløst under. eller er det slik at det er fiskene som er plassert noe hensynsløst over? tiden vil vise. enn så lenge er det beste jeg kan håpe på å ta et skritt i riktig retning.

nå skulle jeg egentlig ha pakka. jeg skulle ha rydda bort det siste på pulten, på toppen av bokhylla og i skapet på badet. også skulle jeg ha vaska. jeg begynner å få dårlig tid. jeg skal flytte ut i morra, og er langt fra ferdig. jeg har kommet til point of no return igjen. hei, sier jeg gjenkjennende til point of no return. hei, sier hun gjenkjennende tilbake. vi er venner, point of no return og meg. point of no return får meg i gang. får meg i bevegelse. eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv som espedal ville sagt det. espedal som jeg så gjerne vil høre på i morgen tidlig når han kommer til dragvoll for å gjesteforelese. men som jeg ikke rekker fordi jeg sitter her. og venter på at kosten skal begynne å vaske av seg selv og at tingene skal begynne å pakke seg selv ned i sekker. jeg innser jo at det til syvende og sist ikke kommer til å skje. det er rett og slett meg selv jeg sitter å venter på. hva gjør jeg? jeg drikker vin fra melkeglass, og leter etter en ny serie å se på. 

enten så går man ellers så står man stille, sier espedal. murakami sier man må danse, danse, danse. personlig sitter jeg stadig å venter på at point of no return skal komme å ta et fast nakkegrep på meg og si at nå kommer vi oss i gang petra, nå kommer vi oss i gang. men gangen uteblir. stillstanden har henta meg inn.

idet den siste boka dekka pultflaten totalt, innså jeg for sent at dette - ikke bare kunne- men også garantert ville bli sett på som en demonstrasjon. bakgrunnen for dette er ene og alene at avlastningspulten jeg og han andre i utgangspunktet deler, gradvis har blitt mer og mer han andres avlastningspult. personlig har jeg for tiden knapt en avlastningsstol og henge jakke mi på. at pulten min på lesesalen nå er dekket av 1 m3 med bøker vil med andre ord, om ikke starte en krig , så vil det være opphavet til en klein stemning. det sier seg selv at jeg like gjerne ha starta en gruppe på facebook.

den egentlige bakgrunnen for boktårnet, er at grøntmixen og jeg har bestemt oss for å flytte. ettersom vi ikke har bil, er det lureste å legge litt ting her og litt ting der. vi har blitt som nomader og regne, og bor sjelden lenger enn et halvt år på hvert sted. eller kropper uten organer som deleuze ville kalt oss; stedet hvor bevegelse kan skje. og nå har vi bestemt oss for å trekke lenger sørover, nærmere sentrum. siden vi flytter til en umøblert 8 m2 uten annet møbel enn en feltseng og en potte, kommer vi nå til å forsøke en periode med zen. det blir nok fint; der vil vi leve og der vil vi bo.

lump het hunden til picasso. picasso malte lump i sine meninasbilder rundt 1957. de hadde et fint liv sammen, lump og picasso. «lump, he’s not a dog, he’s not a little man, he’s somebody else.» skal picasso ha uttalt om lump. lump døde kun én uke før picasso i april 1973. en fin kjærlighetshistorie i grunn. en mann og hans hund. 

på søken etter en identitet:
hvor kommer vi fra? hva er vi? hvor er vi på vei? undret gaugin seg. og dro til tahiti.

går det å forsvinne helt? undret claus beck-nielsen seg. og forsvant. neida han gjorde ikke det. men han prøvde. og prøver tilstadighet.
moralen er vel at det ikke er så lett å forsvinne som man skulle tro, selv om man ikke helt alltid vet hvem man er.

«it is the sun that never sets on the empire of modern passivity.» sa debord. også smålo han kanskje litt etterpå av den noe euforiske vendingen, som hadde kommet over ham selv og dermed over språket hans.

det er som å innse at verden ikke er flat likevel. eller at månen ikke er en ost. eller at malerier er for billedlige. at de ikke er tilstrekkelig for å dekke erfaringen av en motorvei. selve opplevelsen liksom. for hva gjør du etterpå? (med unntak av å prøve parkeringsplassen utenfor shell i brumunddal selvfølgelig. gjør det først. bli ferdig med det.)
jeg har innsett at jeg har behov for et strykejern. verden blir aldri den samme etterpå. i det siste har jeg tenkt mer seriøst over å gå til anskaffelse av en gulvlampe også. jeg bringer det på bane, først som sist.