petras loft

nå skulle jeg egentlig ha pakka. jeg skulle ha rydda bort det siste på pulten, på toppen av bokhylla og i skapet på badet. også skulle jeg ha vaska. jeg begynner å få dårlig tid. jeg skal flytte ut i morra, og er langt fra ferdig. jeg har kommet til point of no return igjen. hei, sier jeg gjenkjennende til point of no return. hei, sier hun gjenkjennende tilbake. vi er venner, point of no return og meg. point of no return får meg i gang. får meg i bevegelse. eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv som espedal ville sagt det. espedal som jeg så gjerne vil høre på i morgen tidlig når han kommer til dragvoll for å gjesteforelese. men som jeg ikke rekker fordi jeg sitter her. og venter på at kosten skal begynne å vaske av seg selv og at tingene skal begynne å pakke seg selv ned i sekker. jeg innser jo at det til syvende og sist ikke kommer til å skje. det er rett og slett meg selv jeg sitter å venter på. hva gjør jeg? jeg drikker vin fra melkeglass, og leter etter en ny serie å se på. 

enten så går man ellers så står man stille, sier espedal. murakami sier man må danse, danse, danse. personlig sitter jeg stadig å venter på at point of no return skal komme å ta et fast nakkegrep på meg og si at nå kommer vi oss i gang petra, nå kommer vi oss i gang. men gangen uteblir. stillstanden har henta meg inn.