«Hadebra» sier han, «ha en god kveld!»« Takk det samme» sier jeg. Er man nest sist ut av lesesalen blir man altså sagt hade til. Flinkisstemplet. Det krever sitt. I morgen må jeg huske å slå av lyden på macen. Nå spiser jeg rømmegrøt og ser (egentlig) på smultronstället, som jeg jo burde ha sett for lenge siden.

dragvoll på en søndag det er det evige spørsmålet om bilde eller ikke bilde slår det meg. Og jeg innser jo at er det noe jeg mangler så er det bilder. Her. Tror du ja. Men i følge W. J. T. Mitchell så er bilder bare en konvensjon. Tenkte bilder, og bilder vi ser blir formidlet via det samme, nemlig språket. En fugl, ville flydd rett inn i fjellet til Cezanne, og hvordan skulle vi forklart fuglen hva som gjør at det den tror er et fjell, egentlig er et bilde, og ja til og med kunst? Med andre ord tenker jeg masse på bilder mens jeg skriver. Ja nærmest konstant, og bloggen kan jo ses som et tilnærmingsforsøk på en formidling av det mest perfekte bildet du bare kan tenke deg. Språk kommer til og med til kort. Tygg litt på den du.

Denne dagen kommer hovedsakelig til å bli husket som dagen jeg ble medlem i Coop Trondos, lagde meg presskannekaffe til frokost med den originale Bodum presskannen, og brukte en hel dag på å skrive en fotnote. Det har med andre ord vært en god dag, hvor jeg har prestert mye marginalt. I tillegg får vi en katteunge hjemme i Brumunddal som heter Sara. Eller kanskje blir det Benny. Alt er med andre ord som det skal være.

praeteritio. holdt jeg på å si. eller sa jeg det faktisk også? jeg må jo ha sagt det, for ellers hadde det ikke kommet hit, til det punkt at jeg må reflektere over det, for å si det sånn. Fordi jeg sa det jo. jeg må ha sagt det. ellers er begrepet nyttesløst. Sanne er bare de tanker som ikke forstår seg selv. eller no. Og nå? Tilbake til eksamen, holdt jeg på å si.

det er den tida på året igjen. den jeg trodde jeg hadde spart meg for en gang for alle. Til jeg var dum nok til å begi meg inn på igjen. la ballet gå sin gang, eller hva det heter. Ett ord: eksamen.

«Men matte er jo alt!» sa han. «Alt?» sa jeg. «Ja», sa han. «Alt.»Jeg lo. Det kunnen han da ikke mene? Jeg så på ham. Han var gravalvorlig. Med en plutselig, grufull åpenbaring av at han jo hadde fullstendig rett, stirret jeg vantro runt meg. Og sannelig: Alt summerte seg frem som tall; hyller ble måleenheter, bord ble centimeter. Og meg selv? Ikke annet enn 5 liter blod. Eller noe. Matematikk i seg selv. «Og det gyldne snitt; er ikke det matte også?» sa han. «Jo,» sa jeg, skamfullt. «Det er vel det». Jeg innså at jeg hadde satsa alt på feil hest. Lagt boka på feil hylle. Tatt på meg feil sko. Eller noe i den duren. Jeg turte ikke engang innrømme at jeg ikke hadde hatt matte sia første året på videregående. Og det begynner jo å bli noen år. Det er rart jeg kan puste i det hele tatt, slo det meg. Før jeg glemte å puste et lite øyeblikk. Dette skjedde i går. I dag: Jeg sitter på lesesalen, og stirrer vanntro rundt meg mens all konsentrasjon jeg kan samle opp går med til å holde pustessytemet i gang. Istad var vaskedama her. Da stirret jeg vanntro på henne også. Hun stirret vanntro tilbake før hun ba meg løfte på beina. Jeg gjorde som hun sa. Hadde det ikke vært for Adorno sa jeg med blikket. Og trodde hun forsto. Så hadde jeg ikke brydd meg om at jeg ikke veit hva kvanterot er for noe. Hun nikket. Før hun måtte skynde seg videre. Jeg skulle nok ha valgt mx istedet. Det var nok der det for alvor begynte å skjære seg, og siden har det bare fortsatt til jeg den dag i dag sitter å leser om hvordan kunsten kan avsløre samfunnets indre og motstridende , og ja gjerne ubevisste krefter. Det blir for mye for en stakkar. Og for kunsten også. Vi har alle ting som drar fra alle kanter for tida. Men sånn er det bare, og nå har jeg begynt å spare til langt hår så nå har det med ett slutta å vokse. Alt er relativt og greier. Og til syvende og sist: Hva veit jeg egentlig? Så lenge jeg husker å puste holder det i massevis. For kunsten også.

Jeg googler altså er jeg Det er tanken som slår ned i meg idet jeg leser denne saken på VG. Selvfølgelig ante jeg jo at dagen skulle komme. At ingenting rosenrødt varer for evig, at alle klikk etterlater spor. For det gjør de, altså. Og nå er alle spor samlet på ett sted. Det tryggeste hadde nok vært å lukke nettet for alltid. Rett og slett bli usynlig. Men vil man det? Virkelig? Er ikke nettet samtidig et symptom på at man vil være synlig til enver tid? Så mye man kan legge ut informasjon om, og det eneste man legger ut er informasjon om seg selv. Slik er det. Jeg etterlater herved ennå et kapittel til Googles leksika over meg, men til gjengjeld fordufter jeg i helga. Jeg skal på hyttetur med kulturutvalget. Pakkinga starter nå ( så vet google det å).