petras loft

«Men matte er jo alt!» sa han. «Alt?» sa jeg. «Ja», sa han. «Alt.»Jeg lo. Det kunnen han da ikke mene? Jeg så på ham. Han var gravalvorlig. Med en plutselig, grufull åpenbaring av at han jo hadde fullstendig rett, stirret jeg vantro runt meg. Og sannelig: Alt summerte seg frem som tall; hyller ble måleenheter, bord ble centimeter. Og meg selv? Ikke annet enn 5 liter blod. Eller noe. Matematikk i seg selv. «Og det gyldne snitt; er ikke det matte også?» sa han. «Jo,» sa jeg, skamfullt. «Det er vel det». Jeg innså at jeg hadde satsa alt på feil hest. Lagt boka på feil hylle. Tatt på meg feil sko. Eller noe i den duren. Jeg turte ikke engang innrømme at jeg ikke hadde hatt matte sia første året på videregående. Og det begynner jo å bli noen år. Det er rart jeg kan puste i det hele tatt, slo det meg. Før jeg glemte å puste et lite øyeblikk. Dette skjedde i går. I dag: Jeg sitter på lesesalen, og stirrer vanntro rundt meg mens all konsentrasjon jeg kan samle opp går med til å holde pustessytemet i gang. Istad var vaskedama her. Da stirret jeg vanntro på henne også. Hun stirret vanntro tilbake før hun ba meg løfte på beina. Jeg gjorde som hun sa. Hadde det ikke vært for Adorno sa jeg med blikket. Og trodde hun forsto. Så hadde jeg ikke brydd meg om at jeg ikke veit hva kvanterot er for noe. Hun nikket. Før hun måtte skynde seg videre. Jeg skulle nok ha valgt mx istedet. Det var nok der det for alvor begynte å skjære seg, og siden har det bare fortsatt til jeg den dag i dag sitter å leser om hvordan kunsten kan avsløre samfunnets indre og motstridende , og ja gjerne ubevisste krefter. Det blir for mye for en stakkar. Og for kunsten også. Vi har alle ting som drar fra alle kanter for tida. Men sånn er det bare, og nå har jeg begynt å spare til langt hår så nå har det med ett slutta å vokse. Alt er relativt og greier. Og til syvende og sist: Hva veit jeg egentlig? Så lenge jeg husker å puste holder det i massevis. For kunsten også.