ting skjer. jeg har kjøpt meg perm, skilleark og notatbøker. alt i sesongens farge; grå, for best å matche fjorårets mintgrønne. et valg det ikke bare var lett å ta, siden pastellrosa unetktelig også går greit til mintgrønn. etter nøye overveiing fant jeg likevel ut at grønn og grå gir et roligere uttrykk sammen med alle bøkene, enn hva rosa og grønt ville gjort. i ettertid slår det meg jo at jeg kan ha brukt vel mye tid på å velge perm, men det kommer antageligvis til å lønne seg. kanskje gir det meg ikke bedre karakterer, men det gir meg harmoni. antageligvis lider jeg både av tvangstanker og valgets kval, men tenker jeg kommer greit unna med det i og med at jeg har studert estetikk i tre år. en perm blir da ikke bare en perm lenger, men så mye, mye mer.

i tillegg ( «i tillegg??» tenker du sikkert nå. for går det virkelig an å få gjort mer på et par dager enn å anskaffe seg en perm i helt riktig farge?? men ja, det gjør det altså.) har jeg omøblert rommet. det vil si; jeg har snudd bokhylla andre veien. også har jeg anskaffet meg tre bilder: et grafikkbilde av et par sko, et bilde av supermann, og et bittelite silketrykk av en engel.  for å fortsette den gode strømmen vurderer jeg i tillegg å anskaffe meg en døgnrytme. men det er et såpass kraftig steg å ta at jeg ikke vet om støvelen vil følge hele steget. for å si det sånn. aberet er at da blir jeg ikke sist ut av lesesalen lenger. det sier seg selv at dette er et steg verdt nøye gjennomtenkning, og som minst vil ta et par dager. i mellomtiden forsøker jeg å leve mest mulig vanlig, forsøple minst mulig og se mest mulig film. med andre ord; forsøke å leve et så godt og normalt liv som mulig, selv om jeg så vidt har begynt å organisere meg i det små.

høye ambisjoner både lønner seg og lønner seg ikke jeg tenker ofte på hva jeg skal bli når jeg blir stor større. nå tenker jeg på at jeg skal åpne sushibar i brumunddal. med galleri- for at de fem/seks årene mine med utdannelse i det minste har et lite innspill. ideen med sushi kom etter å ha tilbakelagt flere av gårsdagens timer på jakt etter ett av de fire sushibrettene henholdsvis spar og mega tar inn. vi kom seirende unna med to av de. men som Franz Reichelt viser er det ikke alltid like lurt å være for ambisiøs heller. imidlertidig nøler han litt før han hopper. akkurat som om kappen ikke skulle kunne få ham til å fly fra eiffeltårnet alikevel.

hva kom først? bilde eller teksten? den evig høne/egg-reggressen. det visuelle er stadig mer fremskridende her på petrasloft, og i den forbindelse lanserer jeg et bilde av typen «bilde for bildets skyld»: eller er jeg bare på vei fra metaforenes sfære over til tautologienes? vanskelig å gi svar på. i brumunddal med egg, kaffe, peis og katt. ren luksus med andre ord.

Jeg har limt sammen hælen på skoen med skoen forøvrig og bruker meg selv som «största möjliga trykk». på det nåværende tidspunkt befinner jeg meg altså i en kinkig situasjon, for ikke å si hårsår. fra å stå i gangen, balanserende på ett bein i håp om at ingen skulle komme inn (men som det selvfølgelig gjorde. og ikke en hvem som helst heller- men inspektøren av fellesvasken på kjøkkenet vi har hatt hengende over oss i en måned. så at jeg stod der i gangen, ene og alene som et stort rot var ikke den beste timingen.), har jeg flyttet meg inn på rommet hvor jeg nå sitter fanget, alene med tankene mine; «hva hvis alt er bortkastet?» «hva hvis hælen nekter å lystre?» «hva hvis den uansett faller av når jeg går ut i snøen?». det er dette som gjør situasjonen hårsår. jeg er ganske pessimistisk til hele opplegget, men får det unnagjort uansett, i håp om at det kan jo gå bra alikevel. dette kunne på det beste vært en allegori til noe større, og betraktelig mer vesentlig, men jeg tror knapt det er det. jeg tror bare det er hælen som ikke vil henge fast til skoen. en metafor i seg selv det å.

Dagen begynte brått og brutalt på Gløs, hvor den ikke burde ha starta i det hele tatt. EiT Kunstproduksjon foregikk nemlig på KiT. Det tok meg og Eirin (som heldigvis rota like mye som meg) én time og finne ut at det vi hadde til felles, som gjorde at det kun var oss alene på rom 255 på Gløs, var at ingen av oss hadde sjekka ntnumailen. Der stod det selvfølgelig at vi skulle møte opp på KiT klokka åtte. Dette oppdaget vi klokka ni, men klarte med nød og neppe og innfinne oss på KiT halvti. Resten av dagen fortonet seg som en lek i forhold. Bokstavelig talt. Det var den klassiske «hjørneleken», det var «hilseleken» og det var «fortelle en skummel opplevelse leken». Etterpå delte vi oss inn i grupper, og lagde trekanter med postitlapper. Hva vi skal ha prosjekt om er ennå uvisst, så det sier seg selv at det er selve gruppearbeidet som står i fokus. At vi fikk udelt en egen EiT-bok på 250 sider til å skrive logg i forsterker teorien. Nå må jeg løpe til bussen! Løningspils og personalmøte står for tur.

Jeg har klippa meg. det ser vel omtrent slik ut:jeg var den eneste kunden, og de fem frisørene satt å prata med hverandre inni frisørsalongen hele tiden. det var hyggelig nok. av og til tok de seg også en tur på klesbutikkene for å sjekke salget. I morra er det EiT og semesterstart på alvor.

Idag har jeg gjort dette:

• slumra i tre kvarter ( det begynner å gå opp for meg at det har skjedd en sakte men sikker overgang fra A til B. jeg snakker ikke om blodtype, men det man så fint refererer til som mennesketype.)

• meldt med opp i et skriveprosess emne. (et under i seg selv at jeg i det hele tatt klarte å melde meg opp i noe utenfor de obligatoriske emnene. som vil si at det er et under i seg selv at jeg i det hele tatt klarte å komme meg gjennom forrige semester, uten å måtte gå fra eksamen fordi jeg ikke var meldt opp. jeg får lyst til å klappe meg selv på skulderen av min egen dyktighet. og jammen gjorde jeg det ikke å. et litt mindre klapp for mine tekniske ferdigheter.).
• vært på banken og fiksa det-som-ikke-har-noe-navn-annet-enn-dens-funksjon; gi koden slik at man kommer seg inn på nettbanken. man er hjelpesløs uten til tross.
• levert en bok jeg skulle ha levert for måneder siden.
• jobba på 7-11; gitt en haug med kaffestempler (kjøp én kaffe, få TO stempler!!), rydda bort enorme mengder med servietter og gafler, og fått skummet gjennom to magasiner. alt i alt en grei jobbdag.)
• hatt KU festivalmyldremøte.
• sett ferdig Coco before Chanel. (selv om det tok meg hele tre dager å få sett den, ble jeg overraskende rørt av slutten. derfor er det nesten på grensen til at jeg vil si; se den!! , men alikevel kanskje ikke. en hardtslående kunstkritisk tankevekker)

Siden jeg har gjort så mye idag, skal jeg ikke gjøre stort annet i morgen enn å klippe meg. Jeg må lade batteriene til onsdag, hvor jeg skal ned på Gløs og ha hele elleve timer med Eksperter i Team, noe jeg merker er en sterk ulempe med Ntnu. Det var dagen min, og antageligvis den første og siste «dette har jeg gjort idag listen» som noensinne kommer til å bli publisert på petrasloft. Nyt den!

tilbake i trondheim. vin med kork fra fra et melkeglass. katzenjammer på spotify. hauger av klær og bøker på gulvet. spent på et nytt halvår i Trondheim. den nådesløse semesterstarten er her igjen.

«In a world which really is topsy-turvy, the true is a moment of the false.» Debord hevder at som en følge av dagens samfunn hvor mellommennskelige relasjoner har blitt et produkt, har direkte opplevelse blitt erstattet av representasjon. Iscenesettelsen blir feilmessig tolket som det virkelige objektet. Det er som å gjøre ting bare for å kunne fremstille det spetakulært. Det er som å lage en egen motereportasje på bloggen sin, kun for å iscenesette seg. Eller det er som å dra på fest bare for å kunne blogge om det etterpå. Eller det er som å skrive en blogg om det å blogge - en metablogg. Det er trist i grunn det spektakulære.