petras loft

2011-08-27T20:50:00.000+02:00

petras loft har nok en gang ekspandert.
sjekk her istede.

2011-08-15T15:58:00.000+02:00

jeg skulle ønske jeg het janson, så kunne jeg laget en blogg som het jansons fristelse.

2011-08-12T12:52:00.001+02:00

også plutselig var fremtida her på flere måter og det er tid for den store innhøstingen. idet minste når det gjelder tomatene, avocado kan ta en fire til ti års tid har jeg hørt.

2011-07-13T15:04:00.002+02:00

jeg har ikke internett, derfor har jeg ikke oppdatert.
på mange måter en sannhet, men der den står nå så blinkende, fjong og nylig oppdatert vitner ikke setningen om annet enn løgn. og fanteri. selv om det er -om ikke betraktelig så i det minste litt - mindre fanteri enn løgn.
fanteri ville være å regelrett, kynisk og med kald intensjon lure dere til å tro at jeg ikke kunne ha oppdatert, mens det kunne jeg jo. om ikke hele tiden, så kunne jeg ha gjort det titt og ofte. løgn derimot, det er en helt annen side av saken.
det jeg prøver å si er vel at jeg ikke har internett hjemme.
og når jeg sier hjemme må en annen modifisering til.
for det kan tenkes at dere trodde jeg skulle flytte, siden jeg skrøt av det i det forrige innlegget ; ny perm, ny etasje, ny etappe i livet etc. derfor kan det hende at de mest trofaste av dere -dere med mest sans for blogg som et nytt og sosialt medie - så for dere at jeg i pausen som har gått skrev en haug av innlegg slik at de kunne komme i rekke og rad i det nye rommet i det som sakte men sikkert bygger seg opp til å bli petras hus, siden det er slik man skal gjøre; publisere ofte først slik at man får seg tilhengere, og så siden kanskje ta det roligere. pling også, eller bloglovin var det noen som sa engang.
men det er ikke tilfelle her på petrasloft. her publiseres det sjeldent, noen ganger kan det gå måneder, og det meste står mellom linjene. isåmåte er det en slags antiblogg. eller itl syvende og sist er det vel mest det jeg ønsker at det skal være; en variasjon, til hva? en variasjon til det hele - jeg blogger ikke, jeg antiblogger. unektelig tøffere - men nok om det.
jeg dytter meg selv ned i grusen her merker jeg.
det er ikke det at jeg ikke har tenkt, og ikke flyttet, er vel det jeg prøver å si. jeg har gjort begge deler og det er derfor jeg ikke har internett.
jeg bor på ila i en månedstid, jeg trodde vel det skulle bli mer varig og det er et veldig fint rom - men akk- jeg drar snart til bø. ikke at det er noe å akke seg over - forfatterstudiet blir sikkert bra, men tenk det rommet jeg kunne hatt her! tenk det livet jeg kunne hatt!
men jeg har allerede sjekket; det er vinmonopol i bø, med hele 704 varer på lager så jeg klarer meg.
men hvor var jeg? jo, jeg har ikke internett hjemme så jeg oppsøker internett andre steder, noen ganger skjer det på ni muser over en kopp te, noen ganger på dromedar - eller som i dag, hvor det faktisk skjedde at jeg oppsøker -nærmest hjemsøker- dragvoll. skolen midt i jula altså; forhåpentligvis første og siste gang. det er tomt her, men bibiloteket har åpent, men de har sperra meg. så det er tomt inni meg. men nok om det.
nå glemte jeg helt hva jeg skulle si. (det kom en annen person inn på lesesalen - det satte meg helt ut; nå, her i midte an juli).
det blir litt mye om dagen merker jeg - prøver jo å bli ferdig med mastern i løpet av sommern, men uten internett altså, og uten lånekort på biblioteket er det ikke så lett. også er det all denne jobbingen som kommer i veien.
men jo; det kommer et nytt rom, eventually som man sier.
petrasloft synger på sitt siste vers en måned til. skraper sammen restene, men ikke tro at jeg lager et arkiv med blogginnlegg for det gjør jeg ikke altså, ikke i det hele tatt.

2011-06-02T17:56:00.004+02:00

æsj, det er på tide å kjøpe ny perm. jeg lurer på hvilken farge jeg skal gå for. jeg er sjokkert over at den lyserosa har vart et helt år, og når jeg samlet alle arkene som lå løst på pulten ble den altfor full. tiden flyr når man systematiserer. det er kanskje derfor jeg systematiserer så lite. året som har gått veier nok 5 kg minst. det er mye. og nå når jeg har innsett til det fulle hvor mye tid som har gått begynner jeg å lure på om det ikke er på tide å flytte til ny etasje også. både metaforisk og bokstavelig. om de kan sies å være to forskjellige ting. jeg begynner å tvile. ting er i forandring, som hurakami sier; dans dans dans. som fulton sier; keep moving. og marathonmunkene, de går konstant i syv år, og tilbakelegger på den tiden en distanse som er lengre enn jordens omkrets.
det er en hel del bevegelse.
jeg tror jeg må twitre om det. gjøre meg synlig har jeg lært. holde meg oppe/fast/ i tida.
kan ikke bare sitte stille heller.
jeg er både her og der.

2011-05-26T21:30:00.001+02:00

DET GÅR LITT NED. OGSÅ GÅR DET LITT OPP IGJEN. OGSÅ GÅR DET NED. OGSÅ FINNER JEG UT AT JEG HAR SKREVET ALT I CAPS LOCK men gidder ikke gjøre noe med det, for det er kanskje det nærmeste jeg noen gang kommer til å være stream of consiousness. den indre monologen så jeg lar det stå. lever på kanten, hiver etter pusten. det kan jo kanskje være mitt siste.
jeg lar det stå som så mye annet.
jeg har funnet ut at jeg skriver setninger bare for å pranke meg selv. for å ha noe å le av da jeg kommer tilbake dit jeg skrev setningen. antageligvis en uke før jeg skal levere mastern.
hvor dum går det an å bli?
jeg tror ikke jeg kommer til å le.
jeg tror jeg kommer til å gråte.
forresten var det livet jeg innledet med. det går litt ned og litt opp. men sånn er det jo. egentlig skulle teksten bære et annet sted, men det er for lengst glemt. teksten er uregjerlig.
kanskje var det her det begynte? orienteringsproblemene?

2011-05-22T13:12:00.003+02:00

demonteringen av holtermannsveien 1 var kunst var det noen som sa, også kom jeg på masterutstillingen 2011 i trondheim også så jeg det. og det er som en labyrint, den peker et sted, og jeg finner stedet på google map og zoomer, og beveger meg både horisontalt og vertikalt for selv ikke gjerder er en begrensning her på google map. nei, her har man enorme muligheter, et uendelighetsaspekt uten like, jeg kan faktisk bevege meg verden rundt ved hjelp av google maps og nå har jeg hørt at det går å gå innendørs også, overvåkning på et nytt nivå tenker jeg for meg selv, men klarer ikke å åpne noen dører. så jeg beveger meg istedet rundt på gatenivå, bakkenivå har tross alt vært godt nok før, og jeg titter opp på holtermannsveien 1, en enorm glassfasade, men er det ikke et eller annet kjent ved den? jeg beveger meg rundt, litt bortover gaten og befinner meg med ett i mitt eget nabolag, jeg står foran min egen dør og håper det ikke går å gå inn. google ser meg tenker jeg, google bygger verden for meg. holtermannsveien 1 som jeg har vært verden rundt for å finne, ligger rett nedi gata, jeg kan faktisk se den fra stuevinduet når jeg løfter blikket fra google maps, og verden virker med et så ufattelig liten når det jeg ser ut av vinduet er identisk med det jeg ser på det digitale vinduet mitt, og omtrent her startet det; orienteringsproblemene.

2011-05-12T15:54:00.000+02:00

det er mye jeg glemmer.

små ting: som at bankkortet ligger igjen i bukselomma. filmsitater er jeg elendig på, eller hva boken jeg leste ut i går handlet om.
noen ville nok karakterisere meg som glemsk. jeg har glemt hvor jeg har lagt ipoden min, så for tiden sitter jeg enten kun hjemme eller tilknyttet dataen min med headset. noe av det verre jeg har glemt var å hente lillebroren min på sfo etter skolen engang. jeg har glemt å gå på intervjuer. og jeg glemmer stadig å skrive ferdig setningene, så at tekstene blir noe fragmentert kan nok spores tilbake til det.

men så er det noe jeg aldri glemmer.
nemlig kopper og penner.
de legger jeg ikke fra meg med det første. derimot har jeg en fiffig evne til å samle dem opp. tar jeg meg et glass vann et sted, hvor som helst, kan du være sikker på at jeg tar med glasset hjem. det samme med kaffekopper. jeg har et hav av dem. jeg drakk kaffe istad i kantina, så derfor står det en kopp foran meg akkurat nå, i dette øyeblikket. noe som ikke unektelig kan avskjedskomme til selve grunnen til at jeg påberoper meg denne evnen til å samle kopper og penner.
men gather, det er det jeg gjør. hustler. forsøker å overleve stort sett.
ikke tør jeg si det til noen heller, så pennene og koppene ligger der. i en hemmelig penne og koppehaug hjemme. alle syndene mine i en stor haug.
jeg har et uendelig antall finansavispenner fra seven hjemme. i en haug sammen med alle koppene. jeg trøster meg med at det ikke er det verste du kan ha for mye av, dessuten så ligger de så fint i hånda.

2011-05-10T21:51:00.002+02:00

jeg skriver og planter og skriver og drikker øl og skriver og leser ute i sola og skriver og jobber og skriver og baker knekkebrød og skriver, mens alt jeg egentlig ønsker er å lese skjønnlitteratur og se meg opp på serier.
det er fint vær ute, det er så mye annet å gjøre, og akkurat nå kommer ideene. trengende på. og jeg skriver, som aldri før.
egentlig burde jeg jo gå meg en tur også, bare for å kjenne hvordan det føles. den autentiske turen, asfalten under beina, stadig fremskritt.
men jeg bare skriver.

2011-05-05T11:24:00.006+02:00

jeg trillet
terningen over cafébordet,
det ble en sekser.
det ble en sekser sa jeg,
så du syns boken var så bra? sa han.
ja, helt fabelaktig med et uvanlig godt grep, sa jeg uten noe mer utdyping,
det var ikke nødvendig ettersom terningen var trillet.
senere på dagen møtte jeg en tante som lurte på hvordan jeg hadde det om dagen,
jeg måtte lete lenge i veska etter terningen, men fant den til slutt og jeg trillet og det ble en treer.
midt på treet sa jeg, fint sa tanten min. midt på treet er bra.
og da jeg spurte hvordan hun hadde det trillet hun terningen, og det ble en femmer. og det er jo spektakulært sa jeg, også gikk vi vært til vårt.
det var ikke nødvendig å si noe mer ettersom terningen var trillet.
også kom jeg hjem og leste VG på nett, og trodde at jeg kunne glemme verden litt i nyheter om kjendiser, foreta den gode gamle eskapismen, men under rampelysbandern hadde de også sneket inn nyheter om film og litteratur! huff sukket jeg, men så så jeg at det kun var terningskast og lite tekst så jeg smilte igjen for da var det var overkommelig. de hadde trillet en toer til den romantisk historiske romanserien fjellroser (og jeg trodde ikke det gikk an å anmelde kioskromaner engang), så da var det jo ikke vits å si noe mer. terningen var trillet.

så jeg lukket VG.
for godt.

2011-05-02T11:38:00.002+02:00

speak to me/breathe
det er en av disse morgenene.
en av disse morgenene hvor jeg våkner av at jeg har knust nattbordslampa. og det første jeg gjør er å koste opp all knuset, også finner jeg ut at det ikke er igjen mer kaffe. men jeg finner en gammel pulverkaffe bakerst i skapet, men det er tomt for kopper så jeg drikker den fra et nøgne ø glass, og jeg setter meg for å skrive om vei men blir sittende å lese om obama/osama istedet og jeg vet ikke hva jeg skal tro, bortsett fra at jeg så dr strangelove i går og jeg veit ikke om det er en morsom (?) tilfeldighet eller om man bare aldri kommer seg videre. om verden har stangert, og hvis verden har stangert er det mulig å komme seg videre? ikke uten kaffe hvertfall. alt henger vel sammen,
men på en eller annen måte er jeg tilbake på sporet selv om alt annet står stille.
snart skal jeg ut i sola og lese veien til verdens ende og passe meg for å knuse flere lamper, for det er en av disse morgenene.

2011-04-09T19:24:00.001+02:00

for vi er jo også det vi har mistet,

amores perros - den fineste filmen jeg har sett på lenge,
og jeg som foretrekker katter da gitt.

2011-04-06T22:00:00.000+02:00

også har jeg begynt å fryse ned ting idet siste. jeg fryser ned alt jeg kommer over, og nå fryste jeg akkurat ned en ost for første gang og jeg lurer på hva det betyr, hva betyr det når alt plutselig ligger innpakka i poser i kjøleskapet mitt, og jeg har begynt å skrive handleliste og hvertfall 2/3 er frukt og grønnsaker, og jeg blir skuffa når vi er tomme for plastikkfolie og jeg begynner å tenke i baner av en lamineringsmaskin, går det å laminere en ost før du legger den i frysern?
det neste steget er å kjøpe store kvanta.
deretter kommer triumfkortet.

jeg trenger et glass vin.

2011-04-06T11:33:00.008+02:00

Hun hadde traktetetter den i flere måneder. spenningen. følelsen av svidd motorvei under hjula. blodsmaken i munn. den overskridende smerten. den ekte erfaringen, om det var mulig fremdeles. ikke godt å si, men dahun endelig gjorde det, pressa enter, totalt uforbeholdent, uten kontroll , som om hun var født på ny, da kjente hun et stikk av noe som bortimot kunne føles autentisk. enter pressa hun.

2011-04-05T11:55:00.005+02:00

en gammel kjenning

adorno er her igjen. hei sier han. hei sier jeg.
jaså, sier han.
jaså sier jeg.
det blir pinlig stillhet noen sekunder før han tar sats.
er du ute etter noe mer, lurer han på. noe annet lurer han på, det andre lurer han på.
adorno er rett på som vanlig, adorno er ikke fyren som prater mellom linjene akkurat. (for der lever han. adorno lever mellom linjene.)
og jeg nikker for joda jeg er vel alltid ute etter dette andre.
hadde jeg lakkert neglene røde, hørt på opera og tatt på meg linser om jeg ikke var ute etter dette andre? iscenesetter jeg meg ikke slik nettopp som en følge av det synet jeg ønsker andre skal ha av meg? for adorno er det dette transcendente, denne overskridelsen; utfoldelsen av et representerende jeg, som gjør noe talende.
jeg overskrider og blir slik talende. ropende. hoiende. representerende.
også er det vår selvsagt. det ligger i lufta. på våren har man linser og røde negler, slik er det bare.
ellers; jeg sår tomatplanter, chili og karse. etterpå vurderer jeg sterkt å putte et sitronfrø i jorda. jeg lever på kanten med andre ord, overskridende stadig vekk.

2011-03-03T16:14:00.003+01:00

på scratch igjen. sånn er det jo, men jeg var jo så godt på vei. det er strukturen det står på, jeg er ustrukturert, jeg vet jo det. men først og fremst er det den akademiske formelen det står på. jeg hater den akademiske formelen, den hater meg. derfor får jeg skrive essay. det var nesten som om jeg gren meg til det, bare at jeg gjorde det ikke. sannheten er for enkel: jeg går jo tross alt kunstkritikk, det er klart jeg får skrive essay da. så nå skriver jeg om det jeg liker best; meg selv og hvor flink jeg er til å gå. (jeg skryter på meg, jeg er ikke så flink. jeg tar bussen unødvendig mye, dessuten ligger skrittelleren min gjemt godt sammen med tamagotchien et sted. det er en overstått fase. de er begge tilbake på planeten tama hvor tamagotchien går unødvendig mye rundt og rundt med skritteller).

uansett; ironisk nok, det var det jeg skulle si. appropos struktur; hvem er det som sitter utenfor vinduet på lesesalen om ikke sekkemannen? sekkemannen, et kapittel for seg. navn røpes ei, men la meg si at det er påtatt i 2004, av indisk opprinnelse og visstnok skal stamme flere tusenår tilbake.
han bærer alltid med seg en fullpakket tursekk, hvis innhold er uspesifisert men det ryktes at den inneholder nok ting til å overleve et par dager i en hule dersom jorden skulle gå under. det sier vel sitt. men vent! det er mer; han skal bygge pyramider på ila. det er mer også, men det får bli en annen gang.
nå sitter han utenfor lesesalen, og stirrer rett inn. skulle nesten tro vi var nærmere 2012 enn vi er.

2011-02-26T11:57:00.003+01:00

et lite stykke norge
er du kvinne og jobber som sportsanker på tv (sic!) må du selvfølgelig dele sminketipsene dine med resten av verden.
ellers;
vanndrikking og kropp i fokus.
neste ut er vitenmuseet.
fin lørdag, selv om (fordi?) det er plussgrader i februar.

2011-02-21T11:45:00.008+01:00

den som ler sist ler best,

eller no.
lyden er der alltid fordi det er et fravær av lyd.
jeg har aldri lagt så mye merke til lyd før fordi jeg ikke hører noe.
paradoks.
like mye paradoks som å ha hjemmekontor på andre uka.
til tross; det er en fremadskridende bevegelse å spore, både i skiløypa og i masteroppgaveskrivinga.

2011-02-18T23:29:00.002+01:00

rennt lola rennt
det er som om klokka alltid er tyve på tolv
og du kan forandre på det du vil bare den røde telefonen faller på nytt.
ellers, ganske lydløst.
happy ending.

2011-02-15T10:50:00.004+01:00

1-0

når jeg stod opp i dag tok jeg en håndfull c-vitaminer og noen spiseskjeer honning.
nå drikker jeg kaffe. men snart går jeg over til forskjølelses te (til samme pris som ei vinflaske har den bare å virke).
til frokost har jeg spist salat, og knekkebrød med tomat hvitløk og avocado.
nei; jeg har ikke blitt en matblogger.
nei; jeg har heller ikke begynt å skrive dikt.
derimot er jeg forkjøla.
de som kjenner meg vet at jeg nå, akkurat i dette snørrvåte øyeblikk, har kjøleskapet stappfullt av grønnsaker, frø og frukt.
og det stemmer.
jeg er kanskje både gal og paranoid, men vet dere hva?
idag er jeg nesten helt frisk.
jeg vant.
så fremt det hadde vært en konkurranse; og ved nærmere ettertanke er det jo akkurat det det er.
den gode gamle mind versus body dikotomien.
så er jeg kanskje litt gal alikevel.

nå skal jeg snart til gråmølna og på omvisning med Hanne Lydia Kristoffersen som er neste utstilling. jeg har begynt som guide der på lørdager.
men først skal jeg skrive litt mer om dybden, det hører nemlig med til kroppen og kunne forflytte seg i verden. Noe vil til enhver tid alltid være skjult. Slik er det bare, og det må vi pent leve med.

2011-02-14T13:53:00.008+01:00

syndromes and a century

idag er valentinsdagen og jeg skulle egentlig gi blod. noe som ikke bare er å gi blod, men tvert i mot noe helt spesielt siden jeg har en sjelden blodtype; ab pluss. med andre ord trenger de meg egentlig ikke.
om de nå bare ringte for å være høflige, om de trengte noen blodprøver eller hadde en mummikopp for mye aner jeg ikke. jeg har bare fått gi blod en gang for ett års tid siden, og gikk ut med godt mot om at de kom til å ringe meg om en tre måneders tid, slik de sa de skulle gjøre. når de nå ringte for noen dager hadde jeg nesten gitt opp å sitte parat med jernpillene ved siden av telefonen. det vil si nesten. jeg ropte ja ja ja jeg kan når som helst mens jeg skranglet med jernpillene av alle lungers lyst!
det vil si helt til jeg kom på at jeg var forkjøla. det var som en lunken klut ble lagt over ansiktet mitt, for ikke å snakke om jernpillene som gikk rett i søpla. så poenget er e9way; når jeg ikke får gitt blod til andre mennesker, hva med å gi blod til dyr istedet? så valentinsdagen i år går med til å feire min kjærlighet til dyr med kjøttfrimandag.

sirkler, sirkler, sirkler. the endless knot er et symbol hyppig brukt innenfor buddhismen og forestiller en knute uten start og ende. den viser hvordan alle fenomener er knyttet sammen i en lukket krets av årssak og virkning. den vitner om harmoni og peker også mot gjenfødelse, og tidens illusoriske vesen.
syndromes and a century; se den!

2011-02-11T16:43:00.004+01:00

det er fredag, og som vanlig på fredager skriver jeg om indianere. idag er turen kommet til grey owl.
grey owl alias wa-sha-quon-asin.

grey owl ble født i england, og gikk opprinnelig under navnet arhibald (finnes et mer britisk navn? neppe) belaney. etterhvert emigrerte han til canada. der kom han til å bli kjent med og lære seg språket til stammen anishinaabe ojibwe, hvor han ble pelsjeger og skogvokter. navnet grey owl fordi han betraktet alt så omhyggelig sies det.
hva var spesielt med grey owl, med unntak av at han likte å betrakte ting omhyggelig?
han vendte om først til å bli indianer, deretter vendte han om igjen, fremdeles indianer men nå også beverbeskytter. også skrev han om livet i de ville skogene. han som flere på denne tiden. han skrev om miljø og naturkonservatisme, og bodde i en hytte for seg selv. etterhvert tydde han til flaska, men det hører vel med.

nå er det snart øving til rocky, i år som i fjor. og deretter kanskje ut en tur.
derfor publiserer jeg nedenfor masse bilder av evt antrekk det står mellom å ha på seg i kveld.
neida.
men et bilde av grey owls cabin; beaver lodge:

den som kunne bo der.

2011-02-10T10:00:00.004+01:00

feilsteget til dorian gray. 

den siste boken jeg har lest er the picture of dorian gray.
o. wilde sier: «it is the specator, and not life, that art really mirrors»
som betrakter vet jeg ærlig talt ikke om boken speiler meg, og jeg vet ikke om bildet av dorian gray virkelig speilet dorian gray eller om det var livet han levde bildet speilet. til tross for det o. wilde sier speilet det antagelig begge deler, siden den tiden du bruker på å betrakte noe, unektelig er tett knyttet til det øvrige livet du lever. forhåpentligvis. idag går vel store deler av tiden med på å passivt betrakte, mer enn å leve, men det er en annen historie.

nå denne; mens jeg betraktet boken, og dorian gray betraktet bildet av dorian gray kom vi vel omtrent frem til den samme lærdommen: av å henge seg alt for mye opp i skjønnhet og ungdom forfaller man.
det er dekadensen i et nøtteskall.
hva var feilen til dorian gray? jo feiltråkket kom vel omtrent her:
«How sad it is! I shall grow old, and horrible, and dreadful. But this picture will remain allways young. If it were only the other way! If it were I who was to be always young, and the picture that was to grow old!»
aichhh, dorian; u didnt?
men dorian gjorde det.
han tråkket feil, og ble ung for alltid, mens bildet ble eldre og eldre.
i likhet med boken av dorian gray, for mens dorian forblir den samme falmer bokens utside mer og mer. den eneste paperbacken (vi snakker paperback) som var mulig å oppdrive på hele dragvoll (inkludert bokhandelen) var en fillete utgave fra det herrens år 1981. nederst, innerst, der ingen skulle ru at nokon kunne bu. der stod den.
kanskje lever kunsten bare sitt eget liv?
«all art is quite useless», som o. wilde sier.

2011-02-09T14:59:00.001+01:00

Qu'ils mangent de la brioche

idag har jeg hjemmekontor, så jeg sitter innerst i hjørne på det 8 kvm rommet mitt og prøver å presse ut setninger, mens jeg egentlig driver med alt for mye annet. alikevel har jeg 30 sider og er så godt som halvveis. jeg tror jeg skal feire med en kake. det hadde vært optimalt. hadde det ikke vært for at jeg ikke orker å gå på butikken, til tross for at halve dagen har gått med til å sitte å se ut av vinduet med dårlig samvittighet fordi det er sol og jeg burde ha vært ute. hulelignelsen, bare uten alle metanivåene og uvitenheten. bare det klare, kalde fakta som lyser opp og er så altforaltfor betegnende. jeg har lyst på kake, men orker ikke gå på butikken. ett eller annet dypt finnes det her, bare man graver nok i alle metaforene. forresten skriver jeg om beuys idag. beuys var kunstner i tyskland etter andre verdenskrig, ømfindtlig nok. det hindret ham ikke i å starte fluxusbevegelsen. eller lage stoler av fett for den saks skyld.

2011-01-30T23:21:00.000+01:00

entropi

2011-01-26T22:31:00.000+01:00

25 sider en kneik. famlende først, i starten. men så klarere. lettere. lysere. som et solarium nærmest, men mer reflekterende. som kunst. som et speil mer enn en lampe i grunn. for jeg ser jo meg selv, det er jo det. jeg gjør jo det.

2010-12-04T12:32:00.001+01:00

går det an å komme forbi språket?
sannelig ikke godt å si, men en ting er sikkert og det er
at iblandt er det godt å bare snakke selv om ingen skulle høre på.
det er en nytelse å si blablabla, det er på kanten av språket.
det er å snakke for å snakke.
det er jo det.
det er jo akkurat det det er.
dette er.
en mulighet for å gjennopplive språket?
kanskje.
det er ikke noe man skal se bortifra hvertfall

2010-11-25T10:49:00.001+01:00

underveis?
av og til skader det ikke å stoppe opp å tenke litt heller. noen ganger er omveiene de raskeste.

2010-11-24T15:04:00.002+01:00

all tomorrows parties

jeg skriver kunstkritikkeksamen på kunstcafeen nimuser. passende i grunn. jeg er omgitt av bilder, jeg har satt meg foran en hel vegg med bilder for å sperre for bildene, og jeg føler meg ond, og over meg sitter en kunstner jeg føler jeg burde ha visst navnet på, som passer godt på bildet sitt han har vært å prøvehengt på veggen, og jeg innser jo at det er for meg han passer det siden jeg er den eneste i rommet. itillegg innser jeg jo at noe av grunnen unektelig kan spores til det faktum at jeg har spredd rundt meg med både kulturjournalitstik.pressen og offentligheten, kulturjournalistikk. avkobling eller tilkobling, for ikke å snakke om alle anmeldelsene jeg omgir meg med «hvem drepte hip hop?» og «tegn. saks.papir» bare for å nevne noen. nå spiser han nacho, og glemmer et øyeblikk å se p bildet fordi han snakker med en rar dame, (eller kanskje er det bare latteren som er rar? eller kanskje er det til syvende og sist bare jeg som er rar? og det er ikke helt rart siden jeg snart har kommet meg gjennom alle teene på nimuser ((gratis påfyll) og nå befinner meg på en røkt, sort en fra Kina, og kanskje er det verken jeg eller hun som er rar, men han, eller kanskje er det bare situasjonen. eksisterer den eller eksisterer den ikke?) og det er nå jeg lurer på om jeg burde ta bildet. bare for prank. bare som seg hør og bør. bare som den ikonoklasten jeg på mitt mest syndigste fantaserer om å være.
på tide med litt påfyll.

2010-10-30T10:12:00.001+02:00

8 sider; føljetong; «Kunst».

2010-10-29T21:47:00.000+02:00

Huset har sine vannrør, sin grunn, kanskje sine revner i loftet, som i det skjulte blir større. Vi ser dem aldri, men det har dem samtidig med de vinduene og kaminene som er synlige for oss.

Merleau-Ponty

2010-10-26T13:27:00.002+02:00

en sorgens dag

2010-10-20T22:31:00.002+02:00

sitron, 
cezanne. fortsettelsen. say no more.

2010-10-20T22:02:00.006+02:00

6 sider kneika var hard fra femte til sjette side. en skog av ugjennomtrengelighet så å si. men jeg klarte det. felte hvert enest tre på min vei. nå har jeg 94 sider igjen.

ellers; første dag med snø, jeg spiser is for å fordøye min lyst på et glass vin, har vondt i halsen og leser hva merleau-ponty sier om sitronen, mens jeg tenker på at det burde vært et eple. hvorfor sier ikke merleau-ponty noe om epler? da kunne jeg ha trukket tusen linjer hit og dit på tvers av alle fagfelt og disipliner. ja kanskje på tvers av hele internettet. ikke minst hadde jeg funnet fasiten. og da snakker jeg selvfølgelig om den store. hadde det bare vært et eple. men nei, det er nok en sitron. en negasjon som kun fører meg tilbake til alle koppene med sitronte jeg har drukket i dag, og dermed tilbake til min halsbetennelse og evige selvmedlidenhet, for ikke å snakke om lommelegen.no. min nye startside.

2010-10-12T16:28:00.002+02:00

1 side jeg er på vei. progresjon; rask progresjon, er mellomnavnet mitt. petra rask progresjon schlömer. det er meg. idag så jeg ei med adidasslipperser på biblioteket. det er ikke meg. alikvel; det er nok ikke det dummeste man kan ha i skapet sitt.

dette er det jeg kommer på i full fart (petra full fart schlömer) som det dummeste man kan ha i skapet:
- rått egg
- kanin/hamster/ gnager av en eller annen sort
- gammelost
- lommeboka si (for den bør man jo ha med seg).

det slår meg at en ball har like mange positive og negative egenskaper når det kommer til skap. det som er negativt med en ball er jo mye av det samme som kan tilskrives egget. den er rund og kommer til å trille ut. men i motsetning til egget kan den ikke knuse. den kan bare lage en voldsom hurlumei. det positive med en ball er jo at man kan hente ballen i skapet, og leke med ballen hvis man går lei av å lese og trenger litt frisk luft. kanskje man får seg nye venner også. det er så overveiende positivt at jeg tror jeg gir meg her. en liste over hva som er bra å ha i skapet kommer kanskje senere når jeg har finni det ut. det er forresten rart at «leke» og «lese» er så like ord.

2010-10-08T11:14:00.009+02:00

are you ready for the country? hamish fulton er klar. fulton går turer på landet, og fotograferer samtidig. også skriver han litt i tillegg. det er vel stort sett det det går i. jeg er først og fremst en vandrer, deretter en kunstner sier han. gåturen er det konstante, kunstmediet er det variable, fortsetter han, og går.

etterpå representerer han erfaringen fra turen på museet.

også går han litt til. det er en konstant flyt - dansdansdans. fulton er konstant i bevegelse: « movement is an important dimension in my art. Movement exists in relation to its apparent opposit – stillness.» sier fulton, antageligvis mens han går.

personlig er jeg «stillness». jeg sitter inne og ser ut. letter litt på gardinet slik jeg ser gamle damer pleier å gjøre i film, mens jeg lurer på om jeg burde gå en tur, det er jo så fint vær. men skepsisen tar meg. det er sikkert kaldt ute kanskje jeg burde bake wienerbrød istedet. til tross for at jeg aldri baker wienerbrød. bare på blogg.

2010-09-24T13:41:00.001+02:00

bo, sier heidegger. bo og bygg. bo, bygg og tenk sier heidegger. jeg prøver så godt jeg kan. jeg bygger og bor og tenker. men jeg er på gløs. ikke på dragvoll. jeg mista lesesalplassen min, og nå må jeg ty til det nest beste; arkitektbiblioteket på gløs. jeg bygger så godt jeg kan, men tanken glipper stadig uten et sted, mitt hjemsted, et bosted. til tross for at jeg er omgitt av bøker om planker, blir det ikke et slott når grunnsteinene mangler.

2010-09-19T21:18:00.005+02:00

til tross for at hukommelsen min på det beste kan sammenlignes med en åls- i det den glemmer at den er innestengt å slutter å sirkulere langs akvariets kanter- husker jeg mange av veiene jeg har gått. jeg husker veien opp til blindern, den litt gjørmete snarveien som gikk ørlitt mer på skrå enn hovedveien opp. jeg husker snarveien rundt bakken, jeg husker veien jeg gikk langs elva til strykejernet. jeg husker veien til frognerparken. jeg husker den gjørmete veien, stillasene på sidene, trærne som skifter farger, hundeeiere som roper til hundene sine. jeg husker veien til barneskolen, og hver gang jeg går den går jeg tilbake i tid. mitt aller første minne er fra veien opp til huset vårt i brumunddal, jeg er kanskje tre år og løper hele veien opp på jakt etter en katt. jeg husker veien langs gågata i brumunddal for å kjøpe kakao på narvesen sene fine høstkvelder, før veien fortsatte til mjøsa. jeg husker veien til skolebussen, som et flimmer fordi jeg alltid måtte løpe.

erindring er som en vei. jeg er en vandrer. som benjamin sier:

«det sanne bildet av fortiden beveger seg flyktig forbi oss. det er et ugjennkallelig bilde av fortiden som forsvinner sammen med enhver nåtid, som ikke har erkjents seg selv som betydet av denne fortid.» fortiden og nåtiden eksisterer sammen på veien. det slår meg alikevel at jeg må slutte å se så mye ned når jeg går.

2010-09-13T12:15:00.005+02:00

det trivielle ved å ta seg en kopp kaffe blir det kunst av selvfølgelig. det dreier seg som den vanlige hverdagslivskulturen. som wittgenstein sier; «die welt is alles, was der fall ist» eller: «verden er alt, det er hendelsen.» det er ikke bare en slags kaffepausenes estetikk, selv om det utvilsomt er det også. som iggy pop sier det i coffee and cigarettes: «cigarettes and coffee, man, that's a combination.» det dreier seg om hvordan man inkluderer det erfarte hverdagslivet i kunsten. som å ta seg en kopp kaffe. eller som å gå seg en tur. opphøyelsen av det banale. det er noe pastoralt over det. som å være underveis, både her og der.

richard long

a line made by walking (1967)

2010-09-08T16:03:00.002+02:00

"It is no accident that you are reading this. I am making black marks on white paper. These marks are my thoughts, and although I do not know who you are reading this now, in some way the lines of our lives have intersected... For the length of these few sentences, we meet here.

It is no accident that you are reading this. This moment has been waiting for you, I have been waiting for you. Remember me." - Duane Michals

2010-09-08T15:38:00.001+02:00

ja, så var det tilbake til virkeligheten. den harde, brutale, ekte. eller virkeligheten slik jeg gir inntrykk av at den er. i det minste. jeg gjør virkeligheten virkelig. og hva er så det virkelige slik jeg gjør det? det er å være på dragvoll igjen. høre lydene i gangen igjen. dra på kaffe igjen. å bo i kollektiv. igjen. lage middag igjen. lese igjen. se på film igjen. blogge igjen. den medierte hverdagspresentasjonen av selvet. for å si det sånn. det er vanskelig å gå på kunstkritikk og blogge samtidig. men jeg forsøker idet minste.

2010-06-14T15:01:00.002+02:00

caligula jeg støtte på det enda en gang. reine galskapen. tre ganger på en dag. det burde si meg noe. nero og caligula, leser jeg men sier det ikke høyt i likhet med kjærstad. caligula skriver jeg, men sier det ikke høyt i likhet med gardar eide einarsson. caligula ser jeg, men sier det ikke høyt. 

2010-06-07T23:55:00.002+02:00

stagnasjon etterfølger som regel ekspansjon, men hva kan jeg si? det går i bølgedaler. for tida har jeg sommerferie, det går i knausgård, fosse og calvino. det går i reise, jeg har akkurat kommet til brumunddal. i morgen drar vi til sverige. itillegg har jeg brodert en rev til. det er ståa. det er godt med ferie. det er stille bevegelse. stadig.

2010-05-15T16:42:00.000+02:00

det er stadig ekspansjon på alle kanter. byer blir til. bygninger blir til. folk blir til. det er ekspanderende. det er så ekspanderende at hadde det ikke vært ekspansjon hadde det vært fravær. void. tomhet. den største fienden; ikke ha noe å gjøre. alltid se fram til den dagen man endelig får lest den boka, sett den filmen, lært seg å strikket sokker kanskje. kanskje når den tiden kommer, at man får det lille pusterommet man trenger, og når det kommer må man forte å fylle det med ting man burde gjort før det er borte igjen, det er stadig ekspansjon, også på rommet mitt. her er det blitt både feltseng, meierikasse og et campingbord. et bord jeg kanskje kan sitte å lese ved, eller skrive ved hvis jeg får et pusterom en gang. aller først må jeg opp på skolen å hente macladeren før jeg gyver løs på fotografietshistorie. øyeblikkene må jo fanges, eller noe.

2010-05-07T18:11:00.000+02:00

å høre;at det stilner i gangene utenfor, mens man sitterpå dragvoll en fredagskveld med en siste rest av motivasjon; (men bevares den er sterk nok) at det er spådd fint vær hele neste uke.

2010-05-04T20:03:00.003+02:00

«å se»; det er tydelig at jeg er vitne til noe prekært. jeg sitter på de ni muser vevd inn i allslags ideologier, teorier og påstander da bordet over meg begynner å overdøve musikken. for det er ikke det at jeg overhører hva de snakker om, og heller ikke er det det at de skriker til hverandre. nei, det er mer snakk om en tone over vanlig toneleie. ikke mer, ikke mindre. det jeg er vitne til er med andre ord en helt normal, voksen, diskusjon. de diskuterer et eller annet med penger. det handler om å gi trehundre, eller femhundre kroner i timelønn. den ene snakker britisk, de andre snakker norsk. de blir tydeligvis ikke enige, og gjør hva som helst for å bevare fatningen. det dirrer praktisk talt av all spenningen i luften. kan de ikke bare begynne å skrike til hverandre, tenker jeg. kan de ikke skape litt ækksjen? men dette er ikke film, tenker jeg skuffet. dette er virkeligheten. den kjedelige.

situasjonen tilspisser seg brått. alievel. til tross for at det er virkeligheten. men det er virkelighetens tilspisning; det er en eller annen form for spillekveld i kveld. og ikke en hvilken som helst spillekveld, men derimot språkspillekveld. jeg blir nødt til å flytte meg. jeg blir trengt ut i periferien, selv om jeg var der først. men slik er det vel med alt, den ene retningen overtar for den andre; en dag avantgarde den neste dag passé. siden det andre rommet er både hyggeligere og varmere tar jeg meg ikke til å sutre over spilt melk. det jeg sutrer over derimot er at hele eitprosjektet vårt balanserer på en knivegg. det dreier seg om en rapport som plutselig har dukket opp. hva som skjer blir klart i morgen, enn så lenge tror jeg det viktigste er å holde på dagens lærdom: «idé» stammer fra det greske verbet for «å se« som kan knyttes til eidolon; det synlige bildet. alt henger sammen på et vis. sirkeler blir stadig sluttet.

2010-05-01T11:42:00.000+02:00

angst. jeg er først inn og senest ut, og benytter enhver annledning til å lufte. jeg skulle aldri ha sjekka almanakken.

2010-04-30T18:46:00.004+02:00

jorda slutter aldri å gå sin gang rundt sola, har ballen først starta å rulle så fortsettern og klokka tikker konstant. eksamensperioden er igang igjen. aprikoser, vin og kaffe på lesesalen, i selskap med bourdieu, mitchell og wall. vi setter ting på kanten for å se om det faller av lasset, leker med ilden og prøver å finne den beste tilnærmingen til spørsmålet om hva kunst er. for hva om man snur hele sprørsmålet på hodet og foretar en ikonologisk analyse på selve ideologien, fremfor å se ikonolgi i lys av ideologi? det er reine festen med andre ord.

2010-04-28T17:02:00.005+02:00

som enhver annen har jeg en ørliten sort synd. en syndig fristelse jeg har litt ekstra lett å falle for; noe jeg går å fantaserer om hvis dagene butter imot eller det er lenge siden jeg har sett solen. bokstavelig talt. det hender nemlig, av og til, at jeg tar solarium. det dreier seg kun om 10 minutter, uten olje, uten briller, uten alt annet enn de få minuttene med lysrør som skal til for å gi meg energi. inntil idag har dette ene og alene vært en avslappende handling, så nærliggende vanen at det kan sammenlignes med å gå i søvne.

idag derimot var det ergoline open sun 550 som møtte meg. den møtte meg med et energisk «hei.» «hei,» sa jeg tilbake. skeptisk. «du kan skru av sound guide av hvis du vil», fortsatte ergoline. «okei,» svarte jeg. «men hvordan gjør jeg det?» ergoline svarte ikke på dette. istedet satte ergoline på en intens musikk, hvis beste intensjon var å få tanken over på en strand med litt palmesus. noe i den duren. effekten var derimot en annen; bildene som ble fremkalt var av trafikken, klokka halvfire på ettermiddagen. eller noe tilsvarende kaotisk. «stopp » ropte jeg til ergoline. men ergoline hørte ikke. men satte derimot på aqua fresh: en avkjølende vifte, som blåste så masse at jeg var redd, om ikke for å blåse ut av egrolinen, så for å bli forkjøla. det var på hengende håret at jeg ikke avbrøt hele senansen og brukte meg av ergolines svake punkt; lokket. det eneste som hindret meg var at jeg ,mot min sterke vilje, fikk åpnet øynene og fomlet meg fram til minus og pluss knappene, ergolinen tilstadighet gjentok at var der. etter mye om og men fikk jeg senket vifta litt, men forble blendet de resterende minuttene, til ergolinen dempet musikken og sa:«håper du er fornøyd med brunfargen, velkommen tilbake».

neimen om jeg vil tilbake tenkte jeg. snurt av teknologien og famlende ut i det mørke rommet, blendet som jeg var. «bare gi meg solen!» ropte jeg til ergoline. men ergoline var stille. jeg var alt annet enn avslappet.

2010-04-18T23:47:00.000+02:00

brumunddal;

2010-04-05T11:28:00.000+02:00

tilbake i trondheim,jeg har blitt blodgiver, fått igjen på skatten og bestilt mastercard -uten å ha bestemt meg for om det er voksent eller dumt, feltsenga knakk ikke sammen i natt heller, utenfor vinduet mitt blomstrer det hestehov, jeg planlegger snarlig anskaffelse av campingstoler og blomsterkasse, fiskene er døde og jeg må opp på skolen og skrive essay om identiteskonstruksjon, den evinnelige identitetskonstruksjonen. det er slik tiden går.

2010-03-29T22:36:00.001+02:00

det tok meg 23 år og innse at man egentlig ikke har behov for stort mer enn en feltseng. alt annet er kun fasiliteter. som for eksempel smoothiemaskina jeg fant istad når jeg egentlig lette etter vaskeriet. nytt sted, nye muligheter og nå blir det smoothie i lange baner fremover. men først; hjem til brumunddal en tur i påsken.

petras akvarium - redux editon. husdyra her i korsgata. jeg har fått den store oppgaven som fiskepasser frem til i morra, og har nå hendene fulle med å prøve å ikke grille dem med ovnen som er plassert noe hensynsløst under. eller er det slik at det er fiskene som er plassert noe hensynsløst over? tiden vil vise. enn så lenge er det beste jeg kan håpe på å ta et skritt i riktig retning.

2010-03-25T21:09:00.000+01:00

nå skulle jeg egentlig ha pakka. jeg skulle ha rydda bort det siste på pulten, på toppen av bokhylla og i skapet på badet. også skulle jeg ha vaska. jeg begynner å få dårlig tid. jeg skal flytte ut i morra, og er langt fra ferdig. jeg har kommet til point of no return igjen. hei, sier jeg gjenkjennende til point of no return. hei, sier hun gjenkjennende tilbake. vi er venner, point of no return og meg. point of no return får meg i gang. får meg i bevegelse. eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv som espedal ville sagt det. espedal som jeg så gjerne vil høre på i morgen tidlig når han kommer til dragvoll for å gjesteforelese. men som jeg ikke rekker fordi jeg sitter her. og venter på at kosten skal begynne å vaske av seg selv og at tingene skal begynne å pakke seg selv ned i sekker. jeg innser jo at det til syvende og sist ikke kommer til å skje. det er rett og slett meg selv jeg sitter å venter på. hva gjør jeg? jeg drikker vin fra melkeglass, og leter etter en ny serie å se på.

enten så går man ellers så står man stille, sier espedal. murakami sier man må danse, danse, danse. personlig sitter jeg stadig å venter på at point of no return skal komme å ta et fast nakkegrep på meg og si at nå kommer vi oss i gang petra, nå kommer vi oss i gang. men gangen uteblir. stillstanden har henta meg inn.

2010-03-23T22:51:00.005+01:00

idet den siste boka dekka pultflaten totalt, innså jeg for sent at dette - ikke bare kunne- men også garantert ville bli sett på som en demonstrasjon. bakgrunnen for dette er ene og alene at avlastningspulten jeg og han andre i utgangspunktet deler, gradvis har blitt mer og mer han andres avlastningspult. personlig har jeg for tiden knapt en avlastningsstol og henge jakke mi på. at pulten min på lesesalen nå er dekket av 1 m3 med bøker vil med andre ord, om ikke starte en krig , så vil det være opphavet til en klein stemning. det sier seg selv at jeg like gjerne ha starta en gruppe på facebook.

den egentlige bakgrunnen for boktårnet, er at grøntmixen og jeg har bestemt oss for å flytte. ettersom vi ikke har bil, er det lureste å legge litt ting her og litt ting der. vi har blitt som nomader og regne, og bor sjelden lenger enn et halvt år på hvert sted. eller kropper uten organer som deleuze ville kalt oss; stedet hvor bevegelse kan skje. og nå har vi bestemt oss for å trekke lenger sørover, nærmere sentrum. siden vi flytter til en umøblert 8 m2 uten annet møbel enn en feltseng og en potte, kommer vi nå til å forsøke en periode med zen. det blir nok fint; der vil vi leve og der vil vi bo.

2010-03-14T20:14:00.005+01:00

lump het hunden til picasso. picasso malte lump i sine meninasbilder rundt 1957. de hadde et fint liv sammen, lump og picasso. «lump, he’s not a dog, he’s not a little man, he’s somebody else.» skal picasso ha uttalt om lump. lump døde kun én uke før picasso i april 1973. en fin kjærlighetshistorie i grunn. en mann og hans hund.

2010-03-13T14:47:00.002+01:00

på søken etter en identitet:
hvor kommer vi fra? hva er vi? hvor er vi på vei? undret gaugin seg. og dro til tahiti.

går det å forsvinne helt? undret claus beck-nielsen seg. og forsvant. neida han gjorde ikke det. men han prøvde. og prøver tilstadighet.
moralen er vel at det ikke er så lett å forsvinne som man skulle tro, selv om man ikke helt alltid vet hvem man er.

2010-03-12T23:50:00.001+01:00

«it is the sun that never sets on the empire of modern passivity.» sa debord. også smålo han kanskje litt etterpå av den noe euforiske vendingen, som hadde kommet over ham selv og dermed over språket hans.

2010-03-09T22:03:00.004+01:00

det er som å innse at verden ikke er flat likevel. eller at månen ikke er en ost. eller at malerier er for billedlige. at de ikke er tilstrekkelig for å dekke erfaringen av en motorvei. selve opplevelsen liksom. for hva gjør du etterpå? (med unntak av å prøve parkeringsplassen utenfor shell i brumunddal selvfølgelig. gjør det først. bli ferdig med det.)
jeg har innsett at jeg har behov for et strykejern. verden blir aldri den samme etterpå. i det siste har jeg tenkt mer seriøst over å gå til anskaffelse av en gulvlampe også. jeg bringer det på bane, først som sist.

2010-02-12T20:09:00.002+01:00

eller ting skjer ikke. i det virkelige liv jo, men ikke her. her er det stillestående. kanskje et godt tegn. i bunn og grunn. jeg publiserer uansett et fint bilde. du kan godt se på det som et «dagens bilde». jo absolutt, jeg ser på det nå og tenker at det er akkurat det det er:

så spør du deg sikkert hva det sier om dagen i dag. vel svarer jeg. det sier harmoni og uharmoni på en gang. ser du ikke det? også sier det et eller annet om geiter, som er litt vanskelig å få fatt i. men hovedbudskapet er antagelig at har du en geit på hver side, har du alt. det er nok nyttig å trakte etter geiter.

forøvrig har jeg begynt å lese «på badet» igjen. av jean-philippe toussaint. jeg tror kanskje det er favorittboka mi. slik begynner den: «da jeg begynte å tilbringe ettermiddagene på badet, regnet jeg ikke med å så meg til der; nei, jeg fordrev noen gode stunder i badekaret, lå og mediterte, av og til fullt påkledd, stundom naken.» når jeg får litt mindre å gjøre skal jeg prøve det. kanskje når jeg er ferdig med masteren. ellers kanskje jeg gjør det når jeg har alt for mye å gjøre. tiden vil vise. jeg regner med at det er noe som ikke går an å planlegge. jeg tror det bare skjer. også mangler jeg et badekar. i mellomtiden tror jeg det beste man kan gjøre for seg selv er å lete etter geiter. uten tvil.

2010-01-27T23:23:00.007+01:00

ting skjer. jeg har kjøpt meg perm, skilleark og notatbøker. alt i sesongens farge; grå, for best å matche fjorårets mintgrønne. et valg det ikke bare var lett å ta, siden pastellrosa unetktelig også går greit til mintgrønn. etter nøye overveiing fant jeg likevel ut at grønn og grå gir et roligere uttrykk sammen med alle bøkene, enn hva rosa og grønt ville gjort. i ettertid slår det meg jo at jeg kan ha brukt vel mye tid på å velge perm, men det kommer antageligvis til å lønne seg. kanskje gir det meg ikke bedre karakterer, men det gir meg harmoni. antageligvis lider jeg både av tvangstanker og valgets kval, men tenker jeg kommer greit unna med det i og med at jeg har studert estetikk i tre år. en perm blir da ikke bare en perm lenger, men så mye, mye mer.

i tillegg ( «i tillegg??» tenker du sikkert nå. for går det virkelig an å få gjort mer på et par dager enn å anskaffe seg en perm i helt riktig farge?? men ja, det gjør det altså.) har jeg omøblert rommet. det vil si; jeg har snudd bokhylla andre veien. også har jeg anskaffet meg tre bilder: et grafikkbilde av et par sko, et bilde av supermann, og et bittelite silketrykk av en engel. for å fortsette den gode strømmen vurderer jeg i tillegg å anskaffe meg en døgnrytme. men det er et såpass kraftig steg å ta at jeg ikke vet om støvelen vil følge hele steget. for å si det sånn. aberet er at da blir jeg ikke sist ut av lesesalen lenger. det sier seg selv at dette er et steg verdt nøye gjennomtenkning, og som minst vil ta et par dager. i mellomtiden forsøker jeg å leve mest mulig vanlig, forsøple minst mulig og se mest mulig film. med andre ord; forsøke å leve et så godt og normalt liv som mulig, selv om jeg så vidt har begynt å organisere meg i det små.

2010-01-23T11:34:00.006+01:00

høye ambisjoner både lønner seg og lønner seg ikke jeg tenker ofte på hva jeg skal bli når jeg blir ~~stor~~ større. nå tenker jeg på at jeg skal åpne sushibar i brumunddal. med galleri- for at de fem/seks årene mine med utdannelse i det minste har et lite innspill. ideen med sushi kom etter å ha tilbakelagt flere av gårsdagens timer på jakt etter ett av de fire sushibrettene henholdsvis spar og mega tar inn. vi kom seirende unna med to av de. men som Franz Reichelt viser er det ikke alltid like lurt å være for ambisiøs heller. imidlertidig nøler han litt før han hopper. akkurat som om kappen ikke skulle kunne få ham til å fly fra eiffeltårnet alikevel.

2010-01-22T13:06:00.001+01:00

hva kom først? bilde eller teksten? den evig høne/egg-reggressen. det visuelle er stadig mer fremskridende her på petrasloft, og i den forbindelse lanserer jeg et bilde av typen «bilde for bildets skyld»: eller er jeg bare på vei fra metaforenes sfære over til tautologienes? vanskelig å gi svar på. i brumunddal med egg, kaffe, peis og katt. ren luksus med andre ord.

2010-01-18T12:15:00.000+01:00

Jeg har limt sammen hælen på skoen med skoen forøvrig og bruker meg selv som «största möjliga trykk». på det nåværende tidspunkt befinner jeg meg altså i en kinkig situasjon, for ikke å si hårsår. fra å stå i gangen, balanserende på ett bein i håp om at ingen skulle komme inn (men som det selvfølgelig gjorde. og ikke en hvem som helst heller- men inspektøren av fellesvasken på kjøkkenet vi har hatt hengende over oss i en måned. så at jeg stod der i gangen, ene og alene som et stort rot var ikke den beste timingen.), har jeg flyttet meg inn på rommet hvor jeg nå sitter fanget, alene med tankene mine; «hva hvis alt er bortkastet?» «hva hvis hælen nekter å lystre?» «hva hvis den uansett faller av når jeg går ut i snøen?». det er dette som gjør situasjonen hårsår. jeg er ganske pessimistisk til hele opplegget, men får det unnagjort uansett, i håp om at det kan jo gå bra alikevel. dette kunne på det beste vært en allegori til noe større, og betraktelig mer vesentlig, men jeg tror knapt det er det. jeg tror bare det er hælen som ikke vil henge fast til skoen. en metafor i seg selv det å.

2010-01-14T17:03:00.000+01:00

Dagen begynte brått og brutalt på Gløs, hvor den ikke burde ha starta i det hele tatt. EiT Kunstproduksjon foregikk nemlig på KiT. Det tok meg og Eirin (som heldigvis rota like mye som meg) én time og finne ut at det vi hadde til felles, som gjorde at det kun var oss alene på rom 255 på Gløs, var at ingen av oss hadde sjekka ntnumailen. Der stod det selvfølgelig at vi skulle møte opp på KiT klokka åtte. Dette oppdaget vi klokka ni, men klarte med nød og neppe og innfinne oss på KiT halvti. Resten av dagen fortonet seg som en lek i forhold. Bokstavelig talt. Det var den klassiske «hjørneleken», det var «hilseleken» og det var «fortelle en skummel opplevelse leken». Etterpå delte vi oss inn i grupper, og lagde trekanter med postitlapper. Hva vi skal ha prosjekt om er ennå uvisst, så det sier seg selv at det er selve gruppearbeidet som står i fokus. At vi fikk udelt en egen EiT-bok på 250 sider til å skrive logg i forsterker teorien. Nå må jeg løpe til bussen! Løningspils og personalmøte står for tur.

2010-01-13T07:25:00.000+01:00

Jeg har klippa meg. det ser vel omtrent slik ut:jeg var den eneste kunden, og de fem frisørene satt å prata med hverandre inni frisørsalongen hele tiden. det var hyggelig nok. av og til tok de seg også en tur på klesbutikkene for å sjekke salget. I morra er det EiT og semesterstart på alvor.

2010-01-12T09:19:00.000+01:00

Idag har jeg gjort dette:

slumra i tre kvarter ( det begynner å gå opp for meg at det har skjedd en sakte men sikker overgang fra A til B. jeg snakker ikke om blodtype, men det man så fint refererer til som mennesketype.)

meldt med opp i et skriveprosess emne. (et under i seg selv at jeg i det hele tatt klarte å melde meg opp i noe utenfor de obligatoriske emnene. som vil si at det er et under i seg selv at jeg i det hele tatt klarte å komme meg gjennom forrige semester, uten å måtte gå fra eksamen fordi jeg ikke var meldt opp. jeg får lyst til å klappe meg selv på skulderen av min egen dyktighet. og jammen gjorde jeg det ikke å. et litt mindre klapp for mine tekniske ferdigheter.).
vært på banken og fiksa det-som-ikke-har-noe-navn-annet-enn-dens-funksjon; gi koden slik at man kommer seg inn på nettbanken. man er hjelpesløs uten til tross.
levert en bok jeg skulle ha levert for måneder siden.
jobba på 7-11; gitt en haug med kaffestempler (kjøp én kaffe, få TO stempler!!), rydda bort enorme mengder med servietter og gafler, og fått skummet gjennom to magasiner. alt i alt en grei jobbdag.)
hatt KU festivalmyldremøte.
sett ferdig Coco before Chanel. (selv om det tok meg hele tre dager å få sett den, ble jeg overraskende rørt av slutten. derfor er det nesten på grensen til at jeg vil si; se den!! , men alikevel kanskje ikke. en hardtslående kunstkritisk tankevekker)

Siden jeg har gjort så mye idag, skal jeg ikke gjøre stort annet i morgen enn å klippe meg. Jeg må lade batteriene til onsdag, hvor jeg skal ned på Gløs og ha hele elleve timer med Eksperter i Team, noe jeg merker er en sterk ulempe med Ntnu. Det var dagen min, og antageligvis den første og siste «dette har jeg gjort idag listen» som noensinne kommer til å bli publisert på petrasloft. Nyt den!

2010-01-11T03:36:00.000+01:00

tilbake i trondheim. vin med kork fra fra et melkeglass. katzenjammer på spotify. hauger av klær og bøker på gulvet. spent på et nytt halvår i Trondheim. den nådesløse semesterstarten er her igjen.

2010-01-09T14:13:00.000+01:00

«In a world which really is topsy-turvy, the true is a moment of the false.» Debord hevder at som en følge av dagens samfunn hvor mellommennskelige relasjoner har blitt et produkt, har direkte opplevelse blitt erstattet av representasjon. Iscenesettelsen blir feilmessig tolket som det virkelige objektet. Det er som å gjøre ting bare for å kunne fremstille det spetakulært. Det er som å lage en egen motereportasje på bloggen sin, kun for å iscenesette seg. Eller det er som å dra på fest bare for å kunne blogge om det etterpå. Eller det er som å skrive en blogg om det å blogge - en metablogg. Det er trist i grunn det spektakulære.

2009-12-31T13:21:00.000+01:00

cat in a box så var det gått enda et år. og enda en uke. ferien er snart over og året er snart over. ubemerket glir vi over i et nytt, og det eneste som teller for øyeblikket er å holde fyr i peisen. klare å lese én bok til. klare å gjøre alt jeg hadde planlagt å gjøre før semesteret setter inn igjen. det er slike øyeblikk, slike mål som danner kjeden til det som til sammen utgjør et år. ferier kommer innimellom som små «avbrekk», eller «pustehull» hvor man skal gjøre alt man ikke har rukket. alt man burde ha gjort. det det til sist dreier seg om er å samle tråder. ferier er med andre ord et slit. sara sliter også litt. istad var hun ute for tredje gang denne ferien. så nå går hun bare å mjauer ved døra. når hun ikke ligger i skoboksen sin. godt nyttår!

2009-12-21T10:11:00.000+01:00

Nå befinner jeg meg i Brumunddal. Det er juleferie. Og godt er det. Jeg kan endelig lese skjønnlitteratur og se film igjen. Vi har dessuten fått en liten katt i huset. Søtt i teorien, men noe helt annet i praksis. Hun heter Sara. Og for Sara er huset en battleground. Til og med mandariner viker hun ikke for. Det er en sterk katt. Dagene går med til å jakte på føtter, jakte på ball på veggen (hun kan hoppe opp og ned i timesvis),mase på mat og jakte på fugler fra vinduet. Hun har ennå ikke vært ute, så en allegori til Platons huleverden kunne vært passelig. Jeg skal imidlertidig ikke strekke det så langt. En katt er en katt, og det er fint å ha en igjen.

2009-12-14T11:33:00.000+01:00

Fotnote Det jeg skal skrive nå er litt på kanten. Slik kan det hevdes hvertfall. Om to og en halv time skal jeg levere eksamen, så dermed kan det innvendes at jeg i utgangspunktet burde ha «niskrevet» på den. Jeg beklager språket, det er i et såkalt eksamensmodusspråk. Jeg vil også beklage at jeg måtte sette klammer på ordet «niskrevet», men det kommer derav. Grunnen til at jeg alikevel velger å etterlate meg et lite spor på verdensweben er fordi jeg har gitt opp alt. I en forlengelse av dette kan det pekes på at det jeg etterlater meg er et «mayday». Denne forfallsprossessen begynte for snart to timer siden da jeg sjekket karakteren min. Noe jeg har ventet med i nesten en uke, fordi det var akkurat det som nå har skjedd, jeg fryktet. La meg bare si at det kunne gått bedre, betraktelig mye bedre, og ikke så mye dårligere. Det sier vel litt. I tillegg drømte jeg i natt at jeg fikk karakteren min i form av påtrykte bilder på en dorull. På en måte kan man si at jeg er sanndrømt. Jeg skal ikke gå til det nivået å si hva jeg har fått. Har man sagt A så har man ikke sagt B, i dette tilfellet. Derimot så skulle jeg ønske jeg kunne si både A og B, for å si det sånn. Jeg har vært tilstrekkelig på kanten nå, balansert ytterst på eggen kan du nærmest si. Så nå trekker jeg meg tilbake mens jeg ennå er nogenlunde trygg, blåser det ikke helt ut av proporsjoner. La meg bare avslutningsvis peke på det faktum at det en gang i timen går et Luciatog forbi lesesalen. Det er vel nok til å vippe selv den sterkeste av pinnen.

2009-12-10T11:50:00.000+01:00

Jeg gjorde den feilen å gå inn på internettet idag. Etter et lite minutt hadde jeg allerede fått med meg hver minste bevegelse Obama hadde gjort fra han gikk på flyet i USA til han ankom Norge. Som at han smilte da han landet. Som at Jens viste ham utsikten. Som at han gratulerte statssekretær Rita med graviditeten (da kan det jo ikke gå galt). Som at han kjører sitt eget luksusfly, tok sin egen rulletrapp på flyplassen, og ikke minst at Michelle Obama har nye sko. Og de er helt moteriktige. Obama skal jo tross alt motta fredsprisen. Imidlertidig kommer det ikke like godt frem at Mia Berner er død. Hun som gikk i rødt resten av livet etter at mannen hennes døde, for å markere sorg. Det er kjærlighet det. Fred ut.

2009-12-07T20:52:00.000+01:00

«Hadetbra» holdt jeg på å si. Men så tok jeg meg i det. Sist igjen på lesesalen, og det føles som en triumf. Jeg kan endelig spille så høy musikk jeg vil. Ja til og med synge med. Eller for å dra den helt ut kan jeg ta noen dansesteg. Jeg kan se film uten headset. Jeg kan legge bøker på ikke bare pulten ved siden av meg, men også pulten ved siden av den igjen. Jeg kan se hva de andre leser. Ja, jeg kan til og med være så dristig å låne en bok. Og sist men ikke minst; jeg kan se Youtube videoer å le så høyt jeg vil. Jeg er i lykkrus. Hadde jeg hatt en øl hadde jeg drikki den. Det sier litt. Baksiden av medaljen er imidlertidig at jeg ikke tør å gå ut. Går jeg ut er jeg sikker på at jeg glemmer igjen nøkkelkortet. Og da er jeg fortapt. Jeg har allerede sett for meg scenarioet passere i revy: mac, sko og mobil innelåst på lesesalen. Derfor har jeg laget en plan. Ulempen er at det finnes bare én plan, og det er en særdeles dårlig en. Den går ut på å vente på Dragvoll til førstemann kommer med nøkkelkort i morra. Siden planen er så dårlig sier det seg selv at jeg bare kan være i lesesalen til jeg må ut og da må jeg dra hjem. I mellomtiden skal jeg gjøre alt annet enn å lese, og drikke vann.

2009-12-06T15:16:00.000+01:00

sjakk matt iblandt kan det diskuteres om ikke det beste bare hadde vært å slutte med alt man driver med og begynne å spille sjakk istedet. Slik Duchamp gjorde. Selv om det da ikke er sjakk, men derimot kunst. Grensa mellom kunst, sjakk og lek er hårfin.

2009-12-05T14:44:00.000+01:00

dragvoll på en lørdag Det var ett lite sekund hvor hjerte hoppa i brystet. Hvor alt gikk rundt. Det som traff meg var en innskytelse at mobilen min gikk altforsent. Den har den uvanen nemlig. Ca annenhveruke må jeg stille klokka to minutter frem for å få riktig tid. Det er mye tapt tid over ett år. Og nå hadde jeg ikke stilt den på hvertfall noen måneder. Tilstanden var ille med andre ord. En real forsømmelse tenkte jeg. Og begynte å klandre meg selv. Ett lite sekund. Men så kom jeg på at jeg er jo i Trondheim. Her eksisterer det ikke noe sanntid. Her er tida på tråd med mobilen min. I grunn en deilig følelse. Ellers så går det for tida i kaffe, filosofi og film (les: eksamen). Tilbake på gamle spor med andre ord.

2009-12-04T12:47:00.001+01:00

Jeg har alltid ment at frokost er dagens viktigste måltid. Såpass at når jeg legger meg om kvelden gleder jeg meg til å stå opp og innta frokosten. Uten mat og drikke duger helten ikke, har jeg tenkt. Og sett missbillegende på dem som hopper over fokosten, fordi de «ikke er sultne om morran». Det vil si, helt til jeg fant ut at jeg er en av dem. Jeg spiser ikke frokost. Jeg spiser lunsj. Den første åpenbaringen kom når jeg enda en gang hadde rydda og støvsugd rommet, dusja og dratt på jobb før jeg hadde spist frokost. Halve dagen hadde jo allerede gått, uten at jeg hadde spist noe. Den andre åpenbaringen kom gradvis. Først som en lav mumling i bakgrunnen, noe som til forveksling kunne vært øresus. Noe jeg fant ut at det ikke var, fordi det steg. Det var lyden av alle som sa at det var godt med lunsj, mens jeg satt med frokosten. Jeg har med andre ord innsett at jeg er en av de. En av de som spiser lunsj til frokost.

2009-12-02T11:46:00.001+01:00

1 dag igjen til innlevering av eksamen: petra fortsetter å gjøre ting hun ikke burde, eller en stemningsrapport om hvordan ting faktisk er, den hele og fulle sannhet med andre ord. såfremt den eksisterer overhodet en allegori ville vært symaskina, når du glemmer å tråkke på pedalen og bare sitter der å venter på at den skal starte. i nåværende tilfelle vet jeg ikke helt hva jeg venter på; at hjernen skal føle presset og begynne å virke, eller at dataen skal begynne å skrive av seg selv. jeg tror det er det siste. ting går med andre ord ikke akkurat på skinner, så da hjelper det ikke mye at jeg dropper frokosten hjemme bare for å komme meg (red anm: tidlig) opp på dragvoll. istad kjøpte jeg meg en moleskine for 2010, så nå har jeg gått tida i møte. jeg trosser min frykt.

2009-12-01T12:44:00.001+01:00

Follow my blog with bloglovinEller som det heter på norsk: Følg meg på bloggelsk. Jeg veit ikke helt hva det inebærer enda, men gir det et forsøk. Jeg har jo tross alt eksamen, så tida går med til mange andre ting enn det jeg egentlig burde brukt den til. Jeg har for eksempel sleika meg på fingra idag. Det kom som en overraskelse på meg, og jeg tenkte ikke over det før andre gang. Da kom gåsehuden snikende og jeg sto som lammet. Vanligvis så pleier jeg aldri å sleike meg på fingra, og hvertfall ikke nå i disse tider. I tillegg hadde jeg akkurat vært på dataene, og ergret meg for at det var tomt for instant foam på vei inn i kantina. Så at jeg bare noen sekunder senere skulle stå å sleike havregrøt av fingrene mine kom som et lyn fra åpen himmel. Så nå er det bare å sitte her å vente på at svineinfluensaen skal komme over meg, og i mellomtida får jeg prøve å bruke tida så godt jeg kan, både til det jeg burde og ikke burde.

2009-11-30T23:03:00.000+01:00

«Hadebra» sier han, «ha en god kveld!»« Takk det samme» sier jeg. Er man nest sist ut av lesesalen blir man altså sagt hade til. Flinkisstemplet. Det krever sitt. I morgen må jeg huske å slå av lyden på macen. Nå spiser jeg rømmegrøt og ser (egentlig) på smultronstället, som jeg jo burde ha sett for lenge siden.

2009-11-29T16:33:00.000+01:00

dragvoll på en søndag det er det evige spørsmålet om bilde eller ikke bilde slår det meg. Og jeg innser jo at er det noe jeg mangler så er det bilder. Her. Tror du ja. Men i følge W. J. T. Mitchell så er bilder bare en konvensjon. Tenkte bilder, og bilder vi ser blir formidlet via det samme, nemlig språket. En fugl, ville flydd rett inn i fjellet til Cezanne, og hvordan skulle vi forklart fuglen hva som gjør at det den tror er et fjell, egentlig er et bilde, og ja til og med kunst? Med andre ord tenker jeg masse på bilder mens jeg skriver. Ja nærmest konstant, og bloggen kan jo ses som et tilnærmingsforsøk på en formidling av det mest perfekte bildet du bare kan tenke deg. Språk kommer til og med til kort. Tygg litt på den du.

2009-11-27T15:59:00.000+01:00

Denne dagen kommer hovedsakelig til å bli husket som dagen jeg ble medlem i Coop Trondos, lagde meg presskannekaffe til frokost med den originale Bodum presskannen, og brukte en hel dag på å skrive en fotnote. Det har med andre ord vært en god dag, hvor jeg har prestert mye marginalt. I tillegg får vi en katteunge hjemme i Brumunddal som heter Sara. Eller kanskje blir det Benny. Alt er med andre ord som det skal være.

2009-11-20T10:22:00.000+01:00

praeteritio. holdt jeg på å si. eller sa jeg det faktisk også? jeg må jo ha sagt det, for ellers hadde det ikke kommet hit, til det punkt at jeg må reflektere over det, for å si det sånn. Fordi jeg sa det jo. jeg må ha sagt det. ellers er begrepet nyttesløst. Sanne er bare de tanker som ikke forstår seg selv. eller no. Og nå? Tilbake til eksamen, holdt jeg på å si.

2009-11-19T23:41:00.001+01:00

det er den tida på året igjen. den jeg trodde jeg hadde spart meg for en gang for alle. Til jeg var dum nok til å begi meg inn på igjen. la ballet gå sin gang, eller hva det heter. Ett ord: eksamen.

2009-11-13T12:07:00.000+01:00

«Men matte er jo alt!» sa han. «Alt?» sa jeg. «Ja», sa han. «Alt.»Jeg lo. Det kunnen han da ikke mene? Jeg så på ham. Han var gravalvorlig. Med en plutselig, grufull åpenbaring av at han jo hadde fullstendig rett, stirret jeg vantro runt meg. Og sannelig: Alt summerte seg frem som tall; hyller ble måleenheter, bord ble centimeter. Og meg selv? Ikke annet enn 5 liter blod. Eller noe. Matematikk i seg selv. «Og det gyldne snitt; er ikke det matte også?» sa han. «Jo,» sa jeg, skamfullt. «Det er vel det». Jeg innså at jeg hadde satsa alt på feil hest. Lagt boka på feil hylle. Tatt på meg feil sko. Eller noe i den duren. Jeg turte ikke engang innrømme at jeg ikke hadde hatt matte sia første året på videregående. Og det begynner jo å bli noen år. Det er rart jeg kan puste i det hele tatt, slo det meg. Før jeg glemte å puste et lite øyeblikk. Dette skjedde i går. I dag: Jeg sitter på lesesalen, og stirrer vanntro rundt meg mens all konsentrasjon jeg kan samle opp går med til å holde pustessytemet i gang. Istad var vaskedama her. Da stirret jeg vanntro på henne også. Hun stirret vanntro tilbake før hun ba meg løfte på beina. Jeg gjorde som hun sa. Hadde det ikke vært for Adorno sa jeg med blikket. Og trodde hun forsto. Så hadde jeg ikke brydd meg om at jeg ikke veit hva kvanterot er for noe. Hun nikket. Før hun måtte skynde seg videre. Jeg skulle nok ha valgt mx istedet. Det var nok der det for alvor begynte å skjære seg, og siden har det bare fortsatt til jeg den dag i dag sitter å leser om hvordan kunsten kan avsløre samfunnets indre og motstridende , og ja gjerne ubevisste krefter. Det blir for mye for en stakkar. Og for kunsten også. Vi har alle ting som drar fra alle kanter for tida. Men sånn er det bare, og nå har jeg begynt å spare til langt hår så nå har det med ett slutta å vokse. Alt er relativt og greier. Og til syvende og sist: Hva veit jeg egentlig? Så lenge jeg husker å puste holder det i massevis. For kunsten også.

2009-11-06T10:29:00.000+01:00

Jeg googler altså er jeg Det er tanken som slår ned i meg idet jeg leser denne saken på VG. Selvfølgelig ante jeg jo at dagen skulle komme. At ingenting rosenrødt varer for evig, at alle klikk etterlater spor. For det gjør de, altså. Og nå er alle spor samlet på ett sted. Det tryggeste hadde nok vært å lukke nettet for alltid. Rett og slett bli usynlig. Men vil man det? Virkelig? Er ikke nettet samtidig et symptom på at man vil være synlig til enver tid? Så mye man kan legge ut informasjon om, og det eneste man legger ut er informasjon om seg selv. Slik er det. Jeg etterlater herved ennå et kapittel til Googles leksika over meg, men til gjengjeld fordufter jeg i helga. Jeg skal på hyttetur med kulturutvalget. Pakkinga starter nå ( så vet google det å).

2009-10-30T11:26:00.000+01:00

Forlystelsens katedral: Det er aldri noen gang det passer så bra å skrive blogg som når man egentlig burde skrive andre ting. Istedenfor å le (se) / hate Adorno (selve inkarnasjonen på fenomenet "å gå rundt grøten". eller var det smørøyet?) gjør jeg som Ed Ruscha gjorde til Frieze. Jeg tenkte å skrive om hvilken film som har inspirert meg mest. Dette gjør jeg selv om jeg i utgangspunktet hater dette spørsmålet siden det a) er for mange bra filmer, og b) jeg husker aldri hvilke filmer jeg har sett. Hukommelse som en gullfisk eller noe. Selv om jeg ikke tror det stemmer tatt i betraktning av at de jo husker at de må spise og hvor maten kommer fra. Men dette er kanskje instinkter. Uansett vil jeg foreta en kjapp gjetting på at en mark har noe værre hukommelse, siden den alltid dør på asfalten når der regner fordi den er så dum å krype opp. Markekamikaze. Litt det samme som Elgekamikaze/tråkk. Uansett. Jeg stiller meg nå dette spørsmål selv om jeg hater det, fordi jeg hater å lese Adornos estetiske teori mer: Hvilke film har influert meg mest? (kunstpause. jeg kommer ikke på noen filmer.) Men hvis jeg måtte velge én så tror jeg kanskje jeg hadde valgt... (pause)...Kanskje dialogen i Pulp Fiction, eller A Bout de Souffle. Lange dialoger om ingenting er bra. Også liker jeg at filmer er delt opp i kapitler, og at det er et hav av narrativer. Selv om det ikke er noen konkret film. Snarere ingredienser. Men selvfølgelig burde jeg ha sagt Blue Velvet. Som er grunnen til at jeg i det hele tatt leser Adorno. Eller i det hele tatt noe annet. Som hadde vært grunn nok til å studere kunstkritikk. I blant er det enkle det beste. Og sirkelen er i grunn ond. Forsøk å finn den.

2009-10-29T10:12:00.000+01:00

Usømmeligheter Jeg hadde latt det ligge en stund. Uten å ha noen videre forklaring på det enn akkurat det. At jeg hadde glemt det. På mange måter kan man si at jeg hadde lagt det på /i hylla. Ikke for alltid. Men for en stund. Det er jo bare sånn det er iblandt. Så da jeg åpnet Kjærstads nyeste bok "Jeg er brødrene Walker" kom alt innover meg igjen. Følelsene, stemningen, innlevelsen. Jeg hadde rett og slemt glemt hvor fint det er å lese. Virkelig lese. Usømmelig i bunn og grunn.

2009-10-16T14:33:00.000+02:00

Akvarium på plass Ettersom Eskil bor i Hamar blir det en del reising frem og tilbake mellom Hamar og Brumunddal. Noen ganger opptil flere ganger daglig. Eksempelvis nå: Middag i Brumunddal i går kveld, også gikk turen ut på byen i Hamar. I dag skal vi spise middag i Hamar, mens vi skal se gullrekka i Brumunddal. Det er i slike stunder tanken om å gå til annskaffelse av innlandskortet kommer. Kortet som skaffer meg billigere buss. Men så var det det der med å gå snakket; To walk the talk. Noe jeg ikke er fullt så god til. Så mens tanken modner, i mangel på bøker, og ja, i mangel på nesten alt, siden turen fra Brumunddal til Hamar ble bestemt såpass brått i gårkveld, har jeg fiksa et akvarium til bloggen istedet. Og det er ikke så dårlig det heller.

2009-10-10T15:40:00.000+02:00

Jeg befinner meg på en buss. Nærmere bestemt på strekningen Trondheim- Oslo. Akkurat hvor veit jeg ikke. Men vi har akkurat hatt pause. En temmelig klein opplevelse, ettersom alle bare satt i bussen og venta på at bussjåføren skulle spise opp kjøttkakene sine. Jeg skal av i Brumunddal og det er vel knappe to timer til. Med andre ord begynner jeg å få det travelt. Det er så mye jeg ikke har rukket å gjøre enda. (Nå så jeg akkurat ut av vinduet. Vi kjører visst inn på Vinstra busstasjon. Idyllisk lokalisert ved siden av Sødorp gjestgiverigård, med Country Pub og Disco. Alt har sitt sted. Alt har sin tid, tenker jeg og er glad jeg ikke vokste opp på Vinstra.) Det jeg har gjort hittil er å lese pensum; Tommy Olssons Knust. Det distraherer meg at det er en bok om bilder uten bilder. Eller det er ett. Det er et forfatterbilde av Tommy Olsson selv, ikledd skinnjakke og solbriller med hunden sin ved siden av seg. Selvsagt. Og det er ikke akkurat en puddel. Det som gjenstår å gjøre er :

Surfe litt bare for å ha surfa på en buss (fremdeles syns jeg det er stort, men gleden gir seg vel etterhvert til det går over til å bli en vane. Akkurat som første gang man kunne sitte så lenge man ville hvor som helst hjemme på et trådløstnett, uten at modemet telte ned hvert sekund. En frihet som ikke slo inn før jeg hadde flytta hjemmefra.)
Se siste episode av frustrerte fruer sesong 3. O lykke.
Lese noe som ikke er pensum, som jo i bunn og grnn ikke er store forskjellen; Das Beckwerk Suverænen.

Så enn så lenge. Nå må jeg se litt ut av vinduet for ble rett og slett litt kvalm av å se på skjermen og skrive samtidig. Multitasking er ikke akkurat min greie i en buss.

2009-10-09T11:07:00.000+02:00

Det det skal stå på Det skal ikke stå på at jeg ikke har vekkerklokka på syv. Selv om jeg ikke har det. Det skal heller ikke stå på at jeg satt en halvtime lengre å spiste frokost enn jeg burde fordi jeg fant et Woman på kjøkkenet. Selv om jeg gjorde det. Det skal heller ikke stå på at jeg tenkte jeg måtte drikke enda en kaffekopp før jeg bega meg i vei mot Dragvoll. Selv om jeg gjorde det også. Men da jeg endelig var klar med å gjøre alt jeg ikke burde. Og i tillegg hadde gjort alt jeg må; Da både skoleveska og treningsveska var pakka. Da jeg var sminka. Da kaffekoppen var ferdig. Det var da jeg så ut av vinduet og oppdaga at det både snødde og regna fra alle kanter. Er man i Trondheim så er man i Trondheim. Jeg har begynt å forstå hvor landet ligger, som det heter. Det finnes verken bra nok klær eller bra vær. Det nytter ikke å leke med naturkreftene. Så jeg bestemte meg for å bli hjemme idag. Hvertfall til det slutter å snø.

2009-10-02T20:58:00.000+02:00

balansekunst (untitled #2) Jeg har ikke sagt så mye om hvordan jeg bor. "Du har jo sagt det allerede, du har jo flytta opp på loftet" tenker du sikkert nå. Eller kanskje roper du det ut foran macen din. Hva vet jeg. Jeg håper du gjør det sistnevnte, for det viser litt mer engasjement. For å svare deg: Det både stemmer og det stemmer ikke. På én måte kan man nok si at jeg har flytta opp på loftet. Men det var fra Petrasgang jeg flytta i den sammenheng. Den samme bevegelsen kan man vel også si at jeg har foretatt når jeg har flytta fra Oslo til Trondheim. Så sånn sett stemmer det jo. Allegorisk sett. Det stemmer selvfølgelig ikke bokstavelig sett. Jeg bor ikke på et loft. Der var katta ute av sekken. Derimot bor jeg på en 12 kvm inkl bad på Voll Studentby. Det er helt ållræit. MEN det inkluderer også noe annet. Og det er her jeg kommer til selve kjernen. Det som driver meg mot en slutt. Budskapet: Jeg deler felles kjøkken og oppholdsrom med 6 andre. 6 andre små personer. Her om dagen fant jeg et russekort tilhørende en av de andre fra i år. Men det er greit. De er søte. Også sitter de i sofaen og hacker mens de ser på national geographics hele dagen. Det kunne utvilsomt ha vært verre. De kunne ha drevet med dop for eksempel. Mer er det ikke å si om den saken. Annet enn at jeg går glipp av Nytt på Nytt, og resten av gullrekka. Men til gjengjeld har NRK begynt å legge ut serier fra Hbo på nett, så jeg fikk med meg True Blood. Sånn sett er det jo en balanse i det hele. Eller en gylden middelvei. Eller noe helt annet. Kanskje er det bare skjebnen. Hva vet jeg.

2009-09-30T21:10:00.000+02:00

mnemosyne I dag har det vært en helt vanlig dag. Jeg begynner å komme inn i saker og ting. Jeg har fått fast lesesalplass, så den har jeg sitti på idag. En time eller to. Jeg er alt for dårlig til å bruke den faste plassen min. Det er noe med ordet "fast". At jeg kun kan sitte der. Litt som en hund, bare at fast plass skal jo være en bra ting. Egentlig. Bare ingen sier: "Gå på plassen din" også gjør jeg det. Jeg kan ikke tenke meg noe verre. I dag gikk jeg uansett til det store steget å sette igjen en kaffepulverboks. Så nå kan det med andre ord bare gå en vei og det er opp og fram. Forhåpentligvis. Det neste blir vel en grøntmix. Jeg lurer på om det er å gå litt over streken. Tiden vil vise.

2009-09-29T22:35:00.000+02:00

Innvielse av Loftet Så var vi på toppen. Så høyt det er mulig å komme. Med mindre man regner med taket. Men det kommer jeg ikke til å gjøre. Mitt hus har ikke tak. Litt luftig tenker du kanskje. Joda, på mange måter. Men på mange måter er det ganske vindtett her også. Nok om det. Nå skal jeg komme til det vesentlige hvorforet. For hvorfor tenker du sikkert. Ja kanskje tenker du tilogmed "hvorfor gjør hon på detta viset" med klare referanser til Ronja Røverdatter. Jo, svarer jeg. Og tenker ikke så mye på Røverdatteren. Det er heller en lett forklaring: Nå skulle jeg ha lest Gadamer, men så trengte jeg noe annet å gjøre istedet. Eller en litt vanskeligere: Det er en ny sfære, en ny fase. En enkel start. Nesten flyende. En ny æra som man ville sagt i Ringenes Herre. Eller et nytt rom som vi sier det her på Petras Loft.