petras loft

all tomorrows parties

jeg skriver kunstkritikkeksamen på kunstcafeen nimuser. passende i grunn. jeg er omgitt av bilder, jeg har satt meg foran en hel vegg med bilder for å sperre for bildene, og jeg føler meg ond, og over meg sitter en kunstner jeg føler jeg burde ha visst navnet på, som passer godt på bildet sitt han har vært å prøvehengt på veggen, og jeg innser jo at det er for meg han passer det siden jeg er den eneste i rommet. itillegg innser jeg jo at noe av grunnen unektelig kan spores til det faktum at jeg har spredd rundt meg med både kulturjournalitstik.pressen og offentligheten, kulturjournalistikk. avkobling eller tilkobling, for ikke å snakke om alle anmeldelsene jeg omgir meg med «hvem drepte hip hop?» og «tegn. saks.papir» bare for å nevne noen. nå spiser han nacho, og glemmer et øyeblikk å se p bildet fordi han snakker med en rar dame, (eller kanskje er det bare latteren som er rar? eller kanskje er det til syvende og sist bare jeg som er rar? og det er ikke helt rart siden jeg snart har kommet meg gjennom alle teene på nimuser ((gratis påfyll) og nå befinner meg på en røkt, sort en fra Kina, og kanskje er det verken jeg eller hun som er rar, men han, eller kanskje er det bare situasjonen. eksisterer den eller eksisterer den ikke?) og det er nå jeg lurer på om jeg burde ta bildet. bare for prank. bare som seg hør og bør. bare som den ikonoklasten jeg på mitt mest syndigste fantaserer om å være.
på tide med litt påfyll.