petras loft

som enhver annen har jeg en ørliten sort synd. en syndig fristelse jeg har litt ekstra lett å falle for; noe jeg går å fantaserer om hvis dagene butter imot eller det er lenge siden jeg har sett solen. bokstavelig talt. det hender nemlig, av og til, at jeg tar solarium. det dreier seg kun om 10 minutter, uten olje, uten briller, uten alt annet enn de få minuttene med lysrør som skal til for å gi meg energi. inntil idag har dette ene og alene vært en avslappende handling, så nærliggende vanen at det kan sammenlignes med å gå i søvne.

idag derimot var det ergoline open sun 550 som møtte meg. den møtte meg med et energisk «hei.» «hei,» sa jeg tilbake. skeptisk. «du kan skru av sound guide av hvis du vil», fortsatte ergoline. «okei,» svarte jeg. «men hvordan gjør jeg det?» ergoline svarte ikke på dette. istedet satte ergoline på en intens musikk, hvis beste intensjon var å få tanken over på en strand med litt palmesus. noe i den duren. effekten var derimot en annen; bildene som ble fremkalt var av trafikken, klokka halvfire på ettermiddagen. eller noe tilsvarende kaotisk. «stopp » ropte jeg til ergoline. men ergoline hørte ikke. men satte derimot på aqua fresh: en avkjølende vifte, som blåste så masse at jeg var redd, om ikke for å blåse ut av egrolinen, så for å bli forkjøla. det var på hengende håret at jeg ikke avbrøt hele senansen og brukte meg av ergolines svake punkt; lokket. det eneste som hindret meg var at jeg ,mot min sterke vilje, fikk åpnet øynene og fomlet meg fram til minus og pluss knappene, ergolinen tilstadighet gjentok at var der. etter mye om og men fikk jeg senket vifta litt, men forble blendet de resterende minuttene, til ergolinen dempet musikken og sa:«håper du er fornøyd med brunfargen, velkommen tilbake».

neimen om jeg vil tilbake tenkte jeg. snurt av teknologien og famlende ut i det mørke rommet, blendet som jeg var. «bare gi meg solen!» ropte jeg til ergoline. men ergoline var stille. jeg var alt annet enn avslappet.