petras loft

Forlystelsens katedral: Det er aldri noen gang det passer så bra å skrive blogg som når man egentlig burde skrive andre ting. Istedenfor å le (se) / hate Adorno (selve inkarnasjonen på fenomenet "å gå rundt grøten". eller var det smørøyet?) gjør jeg som Ed Ruscha gjorde til Frieze. Jeg tenkte å skrive om hvilken film som har inspirert meg mest. Dette gjør jeg selv om jeg i utgangspunktet hater dette spørsmålet siden det a) er for mange bra filmer, og b) jeg husker aldri hvilke filmer jeg har sett. Hukommelse som en gullfisk eller noe. Selv om jeg ikke tror det stemmer tatt i betraktning av at de jo husker at de må spise og hvor maten kommer fra. Men dette er kanskje instinkter. Uansett vil jeg foreta en kjapp gjetting på at en mark har noe værre hukommelse, siden den alltid dør på asfalten når der regner fordi den er så dum å krype opp. Markekamikaze. Litt det samme som Elgekamikaze/tråkk. Uansett. Jeg stiller meg nå dette spørsmål selv om jeg hater det, fordi jeg hater å lese Adornos estetiske teori mer: Hvilke film har influert meg mest? (kunstpause. jeg kommer ikke på noen filmer.) Men hvis jeg måtte velge én så tror jeg kanskje jeg hadde valgt... (pause)...Kanskje dialogen i Pulp Fiction, eller A Bout de Souffle. Lange dialoger om ingenting er bra. Også liker jeg at filmer er delt opp i kapitler, og at det er et hav av narrativer. Selv om det ikke er noen konkret film. Snarere ingredienser. Men selvfølgelig burde jeg ha sagt Blue Velvet. Som er grunnen til at jeg i det hele tatt leser Adorno. Eller i det hele tatt noe annet. Som hadde vært grunn nok til å studere kunstkritikk. I blant er det enkle det beste. Og sirkelen er i grunn ond. Forsøk å finn den.